JENS ELMELUND KJELDSEN

«Stem på en statsminister» sto det på KrFs valgplakater i 2001. De viste en smilende Kjell Magne Bondevik. Men han var ikke statsminister, det var Jens Stoltenberg. Dette året fremførte Bondevik ikke bare argumenter for partiet, han var partiets argument. Også i år er en sentral del av Bondeviks argumentasjon ham selv: statsmannen som er den beste til å styre Norge.

Når avisene vurderer hans deltakelse i debatter bruker de ord som «landsfaderlig», «tillitvekkende», «ansvarlig», «samlende» og «dreven». Men grensen mellom den rutinerte, tillitvekkende statsmannen og den prektige, selvgode besserwisseren er farlig tynn. For noen har statsministeren da også en lei tendens til å fremstå ovenfra og ned, selvtilfreds på en i øyenfallende underspilt måte; «irriterende prektig», som en avis skrev.

Det litt overbærende smilet som noen ganger glir over statsministerens ansikt i møtet med motargumenter, bidrar til dette inntrykket. Ikke desto mindre er statsmannen den mest utbredde oppfatning av Bondevik. Det synspunkt er hans egen talekunst med på å styrke. Hvordan forsøker han da retorisk å presentere seg selv som statsmann?

Nedtont og behersket

Først og fremst opptrer han nedtont og behersket. Kroppsspråket er avdempet, stemmen rolig, ordbruken måteholden. Han krangler ikke om ordet, bruker færre personlige angrep enn de fleste av sine kolleger, og gjør det mindre aggressivt. Han holder seg ikke tilbake for kritikk av motstandernes politikk, men fordi kritikken vanligvis er verdig og dannet, møter han færre avbrytelser. Siden han samtidig utstråler myndighet, klarer han i debatter å holde ordet i lengre, sammenhengende og avrundede innlegg. Innlegg som er effektive, fordi de i løpet av kort tid utfører en politikers viktigste retoriske oppgaver: angriper motstanderens utilstrekkelighet, og viser egne evner, resultater og planer for fremtiden.

En slikt innlegg hadde Bondevik på TV 2s Folkemøte i Ålesund, hvor Stoltenberg iherdig angrep regjeringens innsats. «Legger du deg flat for kritikken», spør programlederen. Statsministerens svar er som hentet ut av en retorisk lærebok:

«Nei, selvsagt ikke, for det var jo ikke et dekkende bilde av Norge. Vi hadde jo ikke vært kåret av FN til å være verdens beste land å bo i alle de år vi har styrt, hvis det var så galt. Jeg husker da Stoltenberg var statsminister. Han fikk en kraftig refs fra tidligere statsminister Odvar Nordli, fordi han ikke hadde gjort noe for de fattige, og han la heller ingen konkrete tiltak frem. Det har vi gjort, en egen tiltaksplan, vi har bevilget 3,3 milliarder. Flere fattige barn har fått et tilbud, flere som har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet har fått et tilbud, flere rusavhengige».

Dette er bare første halvdel av innlegget, men allerede her oppnår statsministeren mye. Først bruker han en uhildet, internasjonal organisasjon (FN) til å dokumentere at Stoltenbergs kritikk er feil. Så underminerer han Ap-lederen enda mer ved å bruke Nordli (Ap) som sannhetsvitne. Ved å antyde at Stoltenberg er i utakt med Arbeiderpartiets sjel, utfører han både et karakterangrep på Stoltenberg og styrker inntrykket av rot hos de rød-grønne; for hvordan skal Ap bli enige med to andre partier, når de ikke engang kan bli enige med seg selv. Som motsats til Stoltenbergs mangelfulle innsats beskriver Bondevik deretter sine egne bedrifter, og styrker sin egen karakter gjennom innrømmelser og åpenhet: «Men vi er ikke fornøyd. Og det sier jeg åpent, og derfor vil jeg fortsette med å kjempe mot fattigdom».

Praler med sin suksess

Slike innrømmelser styrker troverdigheten, fordi vi normalt forventer at en politiker nødig tilstår at han ikke har nådd sine mål, at han ikke har løst oppgaven. Og her er ærligheten ikke noen stor risiko, for Bondevik lover i samme åndedrett at han vil kjempe videre og gir ytterligere dokumentasjon på regjeringens meritter. På en gang klarer han både å fremstå ydmyk og å prale med sin suksess: «Sysselsettingen har vi økt med cirka 27.000 i disse år. Men vi vil ha ledigheten lengre ned. 25.000 flere barn har fått barnehageplass og vi har beholdt kontantstøtten sånn at man har valgfrihet, men vi vil ha flere plasser slik at vi har full behovsdekning, ventetiden ved sykehusene er cirka halvert. Så la meg bare si det, programleder, på flere områder er vi på rett vei, men vi har mer å gjøre! Velferden skal bygges videre ut, og det skal samarbeidsregjeringen sørge for!».

Med de siste setningene får han markert regjeringens resultater og hovedsaker, og understreket at regjeringens kamp fortsetter ufortrødent. Bondevik får alt til her, også retorikerens mest grunnleggende strateg: han vekker fry k ten for hvordan det skal hvis de andre får makten, og fremkaller håpet på den fremtid han selv tegner. Alt dette på bare et minutt!