— JEG HAR HATT en bratt nedadgående kurve de siste to årene. Fortsetter det sånn, regner jeg med at jeg har to år igjen. Kanskje tre.

— Hva tenker du, da, om den siste tiden av ditt liv?

— Jeg tenker at jeg skal avslutte livet frivillig.

— Hva er det egentlig du sier nå?

— Jeg skal avslutte livet frivillig. Når jeg kommer til det punktet at jeg ikke synes det er mer verd, skal jeg simpelthen slutte å spise.

— Skal du sulte deg i hjel?

— Ja. Appetitten er ikke noe å skryte av likevel i min alder. Jeg har regnet på det, hvis jeg slutter å ta til meg næring, vil det ikke gå lang tid. Men - jeg skal ikke slutte å drikke. Jeg hater å bli tørr i munnen og tørst og sånn. Jeg skal drikke meget. Jeg skal drikke alt jeg orker. Det vil likevel ikke ta lang tid.

— Er ikke det trist å tenke på?

— Min alderdom og død er sterkt uønsket. Jeg blir forbannet - på en pen måte. Jeg sier ikke at jeg går rundt og banner, men jeg synes det er irriterende at jeg ikke får være med lenger. Jeg synes jeg har kastet bort tid.

— Synes du at du, professor Arne Næss, har kastet bort tid?

— Jeg har gått så mange blindveier. Jeg har sittet og produsert skrifter.

SELV DE MEST LEVENDE blant oss blir gamle og skal dø. Det er trist å se at Arne Næss har rett: De siste to årene har han hatt en bratt nedadgående kurve. Han er blitt eldre. Han drar litt på den ene foten. Er litt krum i ryggen. Holder hendene ut fra kroppen når han går bortover gangen for liksom å sikre balansen. Når han skal hilse på oss, går han bort og tar oss i hånden, strekker den andre hånden opp på hodet vårt, klapper oss vennlig der og sier:

— Så høye dere blir nå om dagen. Hans egen høyde ble forkortet i en ulykke noen år tilbake, og eldre mennesker synker litt sammen. Men Arne Næss er ikke langt unna å ha levd et helt hundreår. Dit når bare de færreste av oss, og på veien blir vi i hvert fall litt krumbøyd. Han bruker tid på å gå gjennom gangene til Senter for utvikling og miljø der han fortsatt arbeider minst tre dager i uken sammen med sin tredje kone, japanskfødte Kit-Fay.

Et merkelig plassert senter, forresten. Tenk at Arne Næss, vår mest kjente akademiker, øko-filosof, ikke-voldsmann og fredsforkjemper, skulle ende sin karriere inneklemt mellom en bensinstasjon og en av Oslos største Mercedes-Benz-forhandlere. I et glorete handlemiljø ved Ullevål i Oslo. Omgivelsene kunne ikke kledd ham dårligere. Men det plager ham vitterlig lite. Han betrakter verden rundt seg med et fredelig, forståelsesfullt og muntert, lite, lurt smil som han alltid har gjort.

— Så fin genser du har, sier vi. Vi har latt oss fortelle at Arne Næss alltid har så fargerike, flotte gensere på seg. Det har han i dag også.

— Ja, smiler Arne Næss, og legger til:

— Sånn vil jeg bli husket, som han med genserne.

SELV OM ARNE NÆSS er blitt så gammel at det hadde vært fullt tillatt å trekke seg tilbake og hvile på gamle laurbær eller gode, viktige tanker, har han fortsatt å skrive. Nå skriver han om livssynsmangfoldet blant mennesker. Det synes han er filosofisk viktig. Verdiprioriteringer. Hva mennesker bruker sin tid på.

Som eldre professor er Arne Næss blitt mer og mer opptatt av hva følelser betyr for mennesker. Og hvordan følelse styrer og beveger oss. I sine yngre professordager var hans fokus på erfaring eller empiri i filosofien. Erkjennelsesteori. Spinoza var yndlingsobjektet hans. Doktorgradsavhandlingen han skrev da han var i begynnelsen av 20-årene, het «Erkenntis und wissenschaftliches Verhalten», der han argumenterte for at grunnlaget for våre teorier må være erfaring - en såkalt radikal empirisme. I ettertid har han kalt avhandlingen pretensiøs.

— Menneskets totale feilbarlighet har den senere tid vært viktig for meg. Før var jeg så overbevist. Og det er ikke noe galt med det, men jeg skulle sagt at «dette er jeg totalt overbevist om, men det kan likevel være feil». Jeg ville gjort meget annerledes skulle jeg gjort noe om igjen. Jeg ville brukt atskillig mer tid på livsfilosofi enn på fagfilosofi, sier han nå.

Professor Næss har viet mye av sitt akademiske virke på pensum til examen philosophicum, og slik har store deler av den norske befolkning stiftet bekjentskap med ham. Selv var han den yngste professoren ved Universitetet i Oslo i sin tid, 27 år gammel.

Han var svært ung, men hadde egentlig vært voksen lenge. Han mistet sin far da han var ett år gammel, og da han var tre år, bestemte han seg for å ta helt avstand fra sin mor. Hun sparket barnepiken han var så glad i med den begrunnelse at hun skjemte lille Arne bort, men ifølge Arne ville hun ikke selv være mor.

Å FORNEKTE SIN MOR er jo en ganske voksen tanke og beslutning for en treåring. Når Næss snakker om dette nå, en fredag i desember inneklemt mellom bensinstasjonen og Mercedes-forhandleren, ser det ut som han får tårer i øynene.

Det er rart og nesten skummelt hvordan vår barndom innhenter og preger oss selv etter at vi har lagt et langt og rikt voksenliv bak oss. Eller kanskje nettopp da. Også for professorer. Selv for Arne Næss.

— Jeg støtte henne ut fordi hun var irrelevant. To år etter artium ble vi forsonet igjen, før jeg reiste til utlandet. Men jeg hadde en god barndom, det var uhyre modnende å ha to større brødre, de er ti og elleve år eldre enn meg. De antydet overfor meg hvordan jeg selv skulle bli.

Så sterk var antydningen at da Arne var 12 år gammel, studerte han sosialøkonomi fordi hans eldre bror var opptatt av konjunktursvingninger.

— De behandlet meg som et leketøy, men med visse grenser. De kastet meg utfor steder med dyp sne og sånn, men de sluttet da jeg begynte å gråte. Uten at det sier så mye, jeg hadde svært høy smertetoleranse. Jeg visste at de var kjempeglade i meg. Noen kan behandle deg nokså forferdelig, men det skal ikke bety noe. Det det hele kommer an på er hvilke motiver de har. Selv har jeg aldri vært hatefull. Ikke engang under krigen.

Ikke-voldsmann har Næss vært siden han var liten og første gang hørte at det var dumt å bli så sint. Dum - det ville han ikke være, så å bli sint sluttet han momentant med.

— Man må regne med en del juling som ikke-voldsmann. Jeg har fått en del bank, og var utsatt på skolen. Men der fant jeg på noe lurt, jeg allierte meg med to store og kolossalt kristne gutter.

- HVA FØLER DU er det viktigste du har sagt til verden?

— Medmenneske-begrepet jeg har. Det er blitt slik. Det finnes ikke ondskap, bare onde motiver, forklarer Næss.

Han eksemplifiserer det med en historie fra krigens dager, eller rettere fra tiden rett etter krigen. Da ringte professor Næss opp til Grini, presenterte seg like høflig som alltid og sa han trengte tretti drapsmenn. Tretti NS-medlemmer som hadde voldt noen annens død.

— Og det fikk jeg. Jeg så utover denne forsamlingen og sa: Jeg ser ingen mordere. Jeg ser bare tretti mennesker som har begått drap.

Så koblet professor Næss dem med menn som hadde vært sentrale i motstandsbevegelsen, gutta fra skauen, og som han sier - lot dem skjelle hverandre ut til de gikk trett av det. Og da - da - kunne de begynne snakke. Meget interessant, syntes professor Næss.

— Man må trenge seg mellom alle konflikter med et smil, la folk skjelle hverandre ut og så starte dialogen.

I løpet av sitt liv er Arne Næss blitt arrestert tre-fire ganger. Han husker ikke helt. Men hver gang har han opptrådt som en svoren politivenn. Idet politimannen, for eksempel, under Mardøla-aksjonen la ham i håndjern, begynte den anholdte å si at han forsto dette var trøblete, bunken på denne politimannens pult var sikkert voksende, og det var bunken på pulten til filosofen også ... så kanskje de kunne bli enige om noe?

Det er sikkert aldri noen som er blitt arrestert så varsomt. Og sikkert aldri noen anholdt som har smilt så forståelsesfullt heller. En dypt filosofisk og fredelig arrestasjon, men Næss ble likevel strengt bøtelagt fordi retten mente en mann som han «burde vite bedre».

NÆSS MENER han skulle forlatt sitt professorat mye tidligere enn han faktisk gjorde. Han skulle reist til India og blitt fakir i stedet. Skrevet mer livsfilosofi. Lekt seg mer i fjellet. Bokset. Snakket mer med barn. Hallingskarvet er det en stund siden han besøkte nå, han har ikke helse til det lenger. Det irriterer ham også.

— Jeg kommer ikke til å dø mett av dage. Jeg vil fremdeles være med. Alderdom er å være konstant trett. Og å måtte gi etter for trettheten. Før kunne jeg ikke utstå synet av en sofa. Nå får jeg med en gang lyst til å legge meg hvis jeg ser en.

Og derfor blir dette med verdiprioritering, som han sitter og skriver om i disse dager, veldig spissformulert i alderdommen. Arne Næss bruker det lille overskuddet han har svært kritisk, han kaster det ikke bort på hva som helst. Og det mener han alle eldre som trette og sliten burde gjøre, bruke sitt lille overskudd kritisk.

Og litt overskudd det har Arne Næss ennå. Idet BT skal forlate det inneklemte kontorlandskapet, gjør den gamle professoren noen byks mot oss, strekker ut armene, knytter nevene og begynner bokse på oss. Det gjør vondt. Men det kan man jo ikke klage over til en mann som har sagt at det vondeste av alt er å tenke. Vi får prøve en ikke-voldelig avledningsmanøver:

— Hva annet kunne du blitt enn filosof?

— Paleontolog, en sånn som finner fossiler. Eller naturvitenskapsmann. Du utsettes for vanskeligheter, men du finner ikke det ubehaget av sjelelig art. Det er mer lykke der, sier Arne Næss.

— I naturvitenskapen er det bare liv, alderdom og død.