KENAN MALIK

Kenan Malik er britisk skribent og forfatter

VI MÅ TENKE helt nytt om målene for CO2-kutt. Det ble slått fast i rapporten til lederen for NASAs Goddard Institutt, James Hansen, forrige uke. EU foreslår dramatiske reduksjoner i CO2-utslippene, skal bevare jorden slik vi kjenner den.

I årevis har miljøvernere banket inn i oss at vi må droppe den tøylesløse, lav-kostnads-, bruk-og-kast-livsstilen vår. Forbruk mindre, betal mer, opplev smerten, har vært budskapet. Kyoto-protokollen, FNs klimakonferanse på Bali og det internasjonale klimapanelet, har alle gått for en strategi der CO2-reduksjon er hovedgrepet i kampen mot global oppvarming.

Men tenk hvis de tar feil? Tenk hvis tiltakene for å redusere utslipp faktisk gjør effekten av global oppvarming verre? Det er den kjetterske tanken til en ny skole av tanker rundt klimaendringer. Kjernedebatten om klimaendringer har de siste årene handlet om vitenskap – er verden i ferd med å bli et varmere sted, og er menneskene ansvarlige? Det finnes fremdeles skeptikere som stiller spørsmål ved om menneskene står bak den globale oppvarmingen. Det er likevel bred enighet om at jorden er i ferd med å bli varmere, og at menneskeheten har bidratt til å skru opp termostaten.

DE NYE SKEPTIKERNE , som professor Roger Pielke fra Universitetet i Colorado, og den nederlandske økonomen Richard Tol, stiller ikke spørsmål ved om klimaendringene er menneskeskapte. De stiller spørsmål ved dagens politikk for å møte problemet, særlig det sterke fokuset på lindrende tiltak. En lavkarbonøkonomi ville være bra, mener de, men det koster. Det kan være mye mer effektivt å slutte å bekjempe klimaendringene, og heller tilpasse seg dem.

Utgangspunktet for de nye skeptikerne er erkjennelsen av at lindring og reduksjon er en langsiktig prosess. Selv om all menneskelig aktivitet skulle opphøre i morgen, slik at det ikke var noen menneskeskapte karbonutslipp, ville det fremdeles ta tiår før vi ville merke lavere temperaturer. Verden vil bli varmere uansett hva vi gjør nå, så vi har ikke annet valg enn å tilpasse oss. Men tilpasningen må ikke oppfattes som noe menneskene er blitt presset til på grunn av klimaendringer. Vi har alltid tilpasset oss. Klimaet varierer naturlig, og mennesket har alltid møtt utfordringene. Vi har kunnet leve i både Sahara og Sibir. Fremfor å bli besatt av, eller redde for, klimaendringene, bør vi bare fortsette med å tilpasse oss.

PROBLEMET , ifølge de nye skeptikerne, er at dagens politikk gjør det vanskelig å møte klimaendringene med tilpasning. Ikke minst for utviklingslandene, som mest sannsynlig vil rammes av den globale oppvarmingen. Ta Bangladesh: landet sliter allerede med problemer som følge av flom, et problem som vil forsterkes av global oppvarming. På lang sikt vil reduserte karbonutslipp bidra til at havnivåene slutter å stige. Men det vil ta flere tiår. Hva skal Bangladesh gjøre i mellomtiden? Det landet bør gjøre, selvsagt, er å bygge en tryggere infrastruktur. Nederland, et annet land som til dels er under vann, beskytter seg ved hjelp av en rekke diker. Så hvorfor kan ikke Bangladesh følge i Nederlands fotspor? Delvis fordi dagens internasjonale klimapolitikk står i veien.

LINDRING OG REDUKSJON bygger på en forutsetning om at vi må bremse den økonomiske veksten. Men en bremsing av veksten vil undergrave et land som Bangladesh sin evne til å bygge nødvendig infrastruktur. Fattigdommen har allerede dømt Bangladesh til årlig flom. Hvor mye verre vil det bli hvis stigende havnivå kombineres med redusert fart i den økonomiske veksten?

Problemet forverres av det faktum at penger som blir brukt på lindring og reduksjon ofte stjeler ressurser fra tilpasningstiltak. Et eksempel er den såkalte Clean Development Mechanism. Ifølge den skal vestlige land betale land som Kina og India for at de skal redusere sine karbonutslipp. Mye av pengene som går til Clean Development Mechanism kommer fra offisielle bistandsbudsjetter. Det betyr, ifølge Richard Tol, at «vi tar penger fra de fattige landene for å gi til de fattige landene. Men fremfor å bruke dem på utvikling som er viktig for dem, bruker vi pengene på en sak som klimaendring, som er viktig for oss».

MANGE MILJØVERNERE ser klimakampen mer som et moralsk korstog, enn et problem som krever pragmatiske løsninger. Drevet av skyldfølelse trives de best med å predike endringer i min og din livsstil. Tilpasning til problemene gjør dem ofte urolige fordi det krever et større, ikke et mindre, menneskelig fotavtrykk på planeten. For biologen og klimaaktivisten Tim Flannery er et slikt skifte i debatten ensbetydende med høyforræderi. Å snakke om tilpasning er ifølge Flannery som «Chamberlain med det hvite papiret i 1938: det er å resignere». Han sammenligner for sikkerhets skyld tilpasning med folkemord.

Slike følelsesutbrudd vil ikke hjelpe oss. Det er opplagt et behov for å redusere karbonutslipp, men vi må møte det på måter som ikke innebærer redusert økonomisk vekst. Men på kort sikt må vi tilpasse samfunnet vårt til en varmere verden. Det er ikke å gi opp. Det er å være rasjonell.

FLOMLANDET: Bangladesh oversvømmes jevnlig av vann. Landet trenger økonomisk vekst for å møte problemet på kort og lang sikt, mener Kenan Malik.
RAFIQUR RAHMAN