Sorgen tynger, hverdagen kaller, rettssaken begynner snart. Overlevende, pårørende og andre som ble berørt av 22. juli går inn i en krevende tid. Kjærestene Ronja og Ivar finner trøst hos hverandre. Andre forteller om skyldfølelse og frykt, men også samhold og håp.

UTØYA, 253 DAGER SIDEN: Sammenkrøpet på et toalett forbereder Ronja Huld Løseth Breisnes seg (16) på å dø. Et annet sted på øyen er Ivar Benjamin Østebø (17) vitne til at ungdommer skytes ned for fote.

De kjenner ikke hverandre, men i tiden etter terrorangrepet får jenten fra Bergen og gutten fra Haugesund god kontakt.

I dag er de kjærester og kan støtte seg til hverandre når angsten blir for sterk og natten søvnløs.

— Vi vet at vi kan snakke med hverandre når som helst. Det har hendt jeg har ringt Ronja klokken tre-fire-fem om natten og sagt ting som nok er tunge å høre, sier Ivar.

... men jeg føler meg fortsatt jaget.

— Det er ting jeg allerede vet fra før, fordi jeg føler det selv. Det er bare vanskelig å høre det fra noen andre, sier Ronja.

RUNDT OM I NORGE sitter pårørende etter 77 som døde 22. juli, samt mange hundre overlevende fra Utøya og regjeringskvartalet. BT og de andre regionavisene har intervjuet 50 av dem som ble rammet direkte eller var involvert på annen måte. Vi har møtt sørgende familier, unge AUF-ere og skadede fra regjeringskvartalet, pluss redningspersonell, frivillige hjelpere og andre. De forteller om grusomme opplevelser, tunge ettervirkninger og sorg - men også ny glede og håp. Felles for mange er at opplevelsene sitter i ennå, samtidig som livet gjerne føles mer intenst, på godt og vondt. Nå er utfordringen å skape en ny hverdag, samtidig som man stålsetter seg til rettssaken. Ni måneder etter udåden er ingen erfaringer make og ingen av historiene over.

— Det er veldig stor variasjon, sier krisepsykolog Atle Dyregrov, som har fulgt opp mange berørte.

— En del overlevende har vært i stand til å gjenoppta livet sitt og forsøker å leve normalt. Det vanskeliggjøres selvfølgelig av det veldige fokuset på det som har skjedd, sier han.

— Andre sliter. Mange greide seg bra til å begynne med, men har det ikke så bra nå. Noen har slitt hele veien.

Familier som mistet noen, er ennå tidlig i sorgperioden, forteller Dyregrov. På en samling for etterlatte nylig kom det frem at det er tungt for mange å møte hverdagen.

— Til å begynne med var de beskyttet av sjokket, nå går det mer og mer opp for dem at den døde ikke kommer tilbake.

PÅ ASKØY PRØVER Merete og Bjørn Helge Stamneshagen å finne veien videre. Datteren Silje (18) ble skutt og drept på Utøya. Den massive mediedekningen gjør det vanskeligere for dem å håndtere sorgen.

FORELDRENES SORG: Silje Stamneshagen ble bare 18 år. I stuen hjemme på Askøy minnes Merete og Bjørn Helge Stamneshagen sin datter. - Det er tungt å vite at hun aldri mer kommer inn døren. Det er blitt endelig for oss, sier Merete.
JAN M. LILLEBØ

— Kanskje man får en ny type sorg etter 22. juli. Det er hele tiden i media, du får liksom ikke den private sorgen, sier Merete.

Det er godt at Siljes skjebne ikke blir glemt, sier de, men vondt med de konstante påminnelsene. Når deler av sorgen foregår i det offentlige rom, blir det samfunnet som bestemmer tempoet, forteller psykologene Atle Dyregrov og Øystein Teigre.

— Man kan ikke selv bestemme når man skal nærme seg det vanskelige og når man skal gå litt unna. For en del blir det delvis en sorg som er på vent, sier Dyregrov.

— Sorgprosessen blir helt annerledes. Det er noen som forholder seg til din private sorg hele tiden, sier Teigre, den første psykologen som kom til Sundvolden Hotel.

DREPT: Silje Stamneshagen.

MENS MEDIEOPPMERKSOMHETEN er overveldende, kan etterlatte føle seg oversett av de nære omgivelsene. Selv om ekteparet Stamneshagen har fått mye støtte fra venner og bekjente, opplever de også at noen unngår temaet eller ikke tar kontakt.

— Man skal ikke være så redd for å møte folk i sorg eller si de rette tingene, sier Merete. Hun berømmer datterens jevnaldrende, som tar kontakt selv om de ikke vet hva de skal si.

— Voksne blir kanskje mer låst, skal si de rette tingene. Man trenger ikke si så mye, bare være et medmenneske.

Øystein Teigre oppfordrer alle til å vise omsorg i tiden som kommer.

— Nå blir det mye snakk om gjerningsmannen, da er det et poeng å være opptatt av de berørte. Spør dem: Hvordan er det å være deg oppi det som foregår nå?

OM TO UKER begynner rettssaken. I juli blir det dom og ettårsmarkering, så følger 22. juli-kommisjonens rapport og en eventuell ankesak. Det er naturlig å grue seg til tiden som kommer, sier Atle Dyregrov.

— En del berørte opplever nok en ny runde med reaksjonene de hadde rett etter 22. juli. Man får opp igjen den samme frykten. Mange har lært metoder for å dempe uroen, men det blir en reaktivering, sier han.

Mange av AUF-erne vi har snakket med, forteller om konsentrasjonsvansker. For dem kommer rettssaken midt i en krevende eksamensperiode. Ronja og Ivar vil unngå å ta inn for mye informasjon, men vet at man lett blir sugd inn av dekningen.

— Jeg tror ikke det er noen måte man kan forberede seg på. Det blir nok det jævligste etter Utøya, sier Ronja.

— Med rettssaken blir det litt som å begynne på nytt, sier Merete Stamneshagen.

— Det er så mye nå. Jeg håper det stilner litt etterpå. Da begynner vår private sorg igjen, sier hun.

Merete og Bjørn Helge har fremdeles håp om en god fremtid. Det samme har Ronja og Ivar.

— Jeg håper det blir litt lettere etter rettssaken, men mange av følelsene kommer jo fortsatt til å være der. Jeg tror ikke jeg kommer til å føle samme utrygghet når han har fått en dom, sier Ronja.

— Men jeg føler meg fortsatt jaget.

GODT Å VÆRE TO: Ronja Huld Løseth Breisnes og Ivar Benjamin Østebø har begge slitt i tiden etter massakren på Utøya. Da er det godt å ha hverandre. - Det har vært veldig tungt etter 22. juli, men noe av det fine som har kommet ut av det, er vennskap. Jeg har knyttet nærmere bånd til familien min og blitt kjent med mange nye mennesker, for eksempel Ivar, sier Ronja.
JAN M. LILLEBØ