ROBERTO BISSIO, direktør ved Tredje Verden-Instituttet i Uruguay, synes ikke det er så farlig om landene som mottar bistand fra den rike delen av verden, ikke oppfyller sine forpliktelser på strak arm.

— I så fall gjør de ikke annet enn det giverlandene har gjort siden 1975. Det var på FNs hovedforsamling den høsten at målet om 0,7 prosent av de respektive statsbudsjetter til u-hjelp ble vedtatt. Bare et fåtall land har vært like forbilledlige som Norge i så måte, sier han. Nå mener ikke Bissio at u-landene skal sabotere arbeidet med å avskaffe fattigdommen. Men han vil minne om at det nye partnerskapet må gå begge veier; at det er en gjensidighet i de «kontrakter» som inngås. Bissio fremholder at dette kanskje best kommer til uttrykk i spørsmålet om u-landenes adgang for sine varer til markedene i den rike verden.

— VI HAR ETTERKOMMET kravene om innføring av frihandel, men når vi kommer for å selge de produktene vi har, møter vi stengte dører. Det kan umulig være slik at de land som mottar bistand bare skal selge til hverandre, mens det er fritt frem for de rike landene på alle markeder, er Bissios argumentasjon. Spørsmålet om u-landenes markedsadgang i den rike verden synes å overskygge alle andre tema på Verdensbankens ekspertkonferanse om hvordan fattigdommen i verden skal avskaffes – enten det nå er spørsmål om arbeidsinnvandring, investering i helse og utdannelse, kamp mot korrupsjon, kjønnsdiskriminering m.m.

Svært mange deltakere mener at det er mulighetene til å selge, først og fremst landbruksprodukter, som kan gi de fattige landene det virkelige grunnlaget for å stå på egne ben.

U-landenes talsmenn snakker gjerne, og ofte, om en global arbeidsdeling som både de fattige og rike landene vil tjene på. Men det er en debatt som fører rett inn i, sett med norske øyne, en debatt om matvaresikkerhet, selvforsyningsgrad og hva skal vi gjøre med vårt eget jordbruk?

BISSIO FÅR STØTTE FRA Norbert Mao, som er medlem av nasjonalforsamlingen i Uganda. Han forteller om manglende interesse hos internasjonale teprodusenter for den teen som landene i Øst-Afrika kan produsere.

Nå har landene i Det østafrikanske fellesmarkedet (East-African Community) – Kenya, Tanzania og Uganda – planer om å bygge sin egen tefabrikk. På lang sikt kan det bli snakk om liknende fellesanlegg for andre råvarer.

Både Mao og Bissio er enige om at skal man lykkes i å bekjempe fattigdommen, forutsetter det både større forutsigbarhet fra giverlandene og at mottakerlandene beskikker sitt hus.

Mao sier også at giverlandenes eksperter bør vise større engasjement når de kommer for å se hvilke resultater som oppnås:

— Kanskje bør de oftere komme ut av de luftkondisjonerte hotellrommene eller kontorene der de får presentert rapporter på glanset papir, og se hva som skjer på åkerlappene, med brønngraving, med arbeidet for å avskaffe analfabetismen, på helsestasjonene osv., sier han. Er det så mulig å avskaffe fattigdommen, slik FNs Tusenårserklæring fra september 2000 har som mål?

— Ja, sier Roberto Bissio. - Men vi klarer det ikke.