I dag brukes De-formen bare unntaksvis — og da for å markere avstand, ikke respekt.

«Jeg benyttet alltid De, Dem og Deres før. Jeg bruker det ikke så ofte mer, bare av og til, spesielt overfor fremmede. Jeg synes det er litt trist at disse høflighetsformene er gått ut av bruk. Jeg syntes av og til det var bekvemt å kunne markere avstand.»

Slik skriver en norsk kvinne, født i 1927, om hilseformer før og nå. Og hun er ikke alene om å ha kuttet ut De-formen. Da Norsk etnologisk gransking (NEG) nylig ba 200 nordmenn om å fortelle om sine hilse- og tiltaleformer, var samstemmigheten påfallende.

Klasseskille

— Det er interessant at samtlige skriver at de ikke bruker De-form lenger til annet enn en sjelden gang å markere avstand. Og fru, frøken eller herr og etternavn brukes ikke i andre sammenhenger enn når det skal fleipes, sier Ann Helene Bolstad Skjelbred, førstekonservator ved NEG, en del av Norsk Folkemuseum. NEG har et nett av korrespondenter som jevnlig blir bedt om å skrive om sine ulike skikker og holdninger.

— Når overgangen fra De- til du-former gikk såpass fort, kan det kanskje ha sammenheng med at mange har oppfattet skillet mellom dem som et klasseskille. Et par av våre skribenter ordlegger seg i den retningen. Da har De-formen ikke vært brukt av respekt, men mer av underdanighet. «De» var en form man måtte bruke til øvrighetspersoner og sjefer, mens det ikke nødvendigvis gikk den andre veien. Nordmenn har jo en oppfatning av seg selv som uformelle og folkelige, noe du-formen jo støtter opp under. Vi har også utviklet en inngrodd motvilje mot autoriteter, sier Bolstad Skjelbred.

Skarpe blikk

Med De-formen ute av bruk har flere av NEG-brevskriverne funnet andre måter å opptre på når avstand skal markeres:

_«Har aldri sagt De til noen. Jeg har et relativt skarpt blikk og til tider et surt/strengt oppsyn, så jeg har ikke noe problem med å markere avstand.» (Kvinne, født 1957)

«Jeg bruker aldri De som tiltaleform, hverken skriftlig eller muntlig. Jeg synes det er fint å bruke du. Det er ikke sånn klasseskille nå at det faller seg naturlig å si De til dem med høyere rang. For å markere en avstand svarer jeg heller kort og viser med kroppsspråket at jeg ikke ønsker vedkommende for nært innpå.» (Kvinne, født 1970)

«Jeg sier aldri De til noen nå. Ønsker jeg å skape avstand, forsøker jeg med et kjølig blikk.» (Kvinne, født 1930)_

  • Jeg har lurt på, uten å finne gode svar, hva slags skjulte koder som eksisterer for eksempel på arbeidsplasser der til og med administrerende direktør etter hvert ble tiltalt med fornavn. En måte å uttrykke avstand, respekt eller hva man nå måtte kalle det, må der jo finnes, spør førstekonservator Bolstad Skjelbred.

Trå meg ikke for nær ...

At nordmenn kollektivt har forlatt De-formen, er ikke ensbetydende med at vi er blitt joviale og generelt ønsker nærhet i våre omgangsformer. Vi vil i hvert fall selv definere og bestemme når nærhet er på sin plass.

— Du-formen brukes overalt og til alle, men vi reagerer på nærhet som ikke føles naturlig. Særlig kan telefonselgere spare seg, i så å si samtlige av de svarene jeg har lest, vil skribentene ha seg frabedt å bli tiltalt med fornavn av selgere eller reklamefolk, sier førstekonservator Bolstad Skjelbred.

_«Jeg synes ikke noe om at folk tiltaler meg med fornavn. Hvis telefonselgere og markeds- og gallupfolk gjør det, blir jeg sur. Det er direkte uforskammet! Det hender at tiggerbrev, enten når de ber om penger eller skal tilby noe for salg, starter med «Kjære T...» Da kan de være sikre på at det hverken blir penger å få eller noe salg. Jeg er ikke «kjære» for hvem som helst!» (Kvinne, født 1937)

«Folk må gjerne tiltale meg med fornavn, det er måten de oppfører seg på som teller. Telefonselgere opptrer som om vi er gamle venner, det er irriterende.» (Kvinne, f. 1925)_

— Selv om både gammel og ung er tilhengere av du-formen, er det også en del som synes det er problematisk at etternavnet blir borte. Identifiseringen av personer, som en jo av og til trenger også i hverdagslivet, blir mye vanskeligere uten et etternavn, sier Ann Helen Bolstad Skjelbred.

AFTENPOSTEN/BERGENS TIDENDE

HJERTELIG: Mannfolk som klemmer, er blitt et mer vanlig syn de siste årene. Men mange, både kvinner og menn, kan betakke seg for denne type kroppslig nærhet fra andre enn de aller nærmeste. FOTO: SCANPIX
MAURICIO DUENAS
VANLIGST: Et håndtrykk er vår vanligste hilseform. Men måten det utføres på, kan variere og fortelle noe om aktører og situasjon. Denne utgaven er kanskje en smule formell og avventende? FOTO: SCANPIX
KORREKT: Kong Harald hilser til folket. Men tar man bort flosshatt og kanskje hanske, er det en vanlig hilseform for mange. FOTO: OLAV OLSEN
Olsen, Olav