SOLVEIG HUSEBØ ble 23 år gammel. Fredag morgen, den 26. februar 1999, rydder hun rommet sitt før hun går i banken og setter inn noen penger. Så tar hun bussen ut til Sotrabrua. Ved det første tårnet klatrer hun over rekkverket. Klokken er ca. elleve om formiddagen. En buss kommer kjørende. Bussjåføren stopper. Da hopper Solveig.

TRE ÅR SENERE. En vakker, solfylt formiddag i april. Stein Husebø sitter i den grønne sofaen hjemme i stuen. Utsikten over Fanafjorden er praktfull. I vinduskarmen står familiebilder i trengsel. Her bor Stein Husebø sammen med sin kone Bettina, hennes to barn Lucas (16) og Elena (18) og deres felles sønn Max som fyller tre år i mai.

Stein Husebøs eldste sønn Ralf er tannlege og fembarnsfar, mens Bjørn på 22 år studerer medisin i Leipzig. De to voksne sønnene og datteren Solveig fikk Stein Husebø sammen med sin første kone, Åsa.

Faren viser frem bilder av Solveig. En vakker jente med et nydelig smil. Han forteller om datteren som var en helt vanlig, pigg og kjekk jente frem til hun var 17 år.

SOLVEIG SOM VAR så begavet. Hun gikk på musikklinjen ved Langhaugen. Spilte piano, fiolin, sang og danset. Da hun var 18 år og i ferd med å ta artium, fikk hun en kollaps som etter hvert utviklet seg til noe mer.

Hun fikk profesjonell hjelp. Det gikk litt frem og tilbake. Så dro Solveig til Østlandet og tok teaterlinjen ved en folkehøgskole. Flere ganger brøt hun sammen. 19 år gammel ble hun psykotisk og innlagt på psykiatrisk klinikk. På lukket avdeling.

— At både mor og far er lege, er ingen fordel når helseproblemene melder seg. Jeg forsøkte å finne forklaringer. Tenkte på skilsmissen som Solveig opplevde mellom oss foreldrene da hun var 16 år. Men da hun ble innlagt på psykiatrisk, skjønte vi at dette var noe mer enn som så, sier Stein Husebø.

MANISK DEPRESSIV var diagnosen Solveig fikk etter hvert. En alvorlig sinnslidelse som fagfolk mener er arvelig. Hele tjue prosent av befolkningen har anlegg for denne typen depresjoner. Fortsatt er det strid innen fagmiljøet om hvordan lidelsen skal behandles. Om det er best med medikamenter eller atferdsterapi.

Innimellom var det gode perioder. I ett år var Solveig praktikant for et barn med Downs syndrom. Da bodde hun i Bonn, mens faren hadde en forskerstilling ved universitetet i samme by. En lykkelig tid.

Siden flyttet hun hjem igjen til Bergen. Studerte kunsthistorie og teatervitenskap. Begynte på psykologistudiet.

Tre ganger var hun innlagt på psykiatrisk. Første gang hun ble innlagt, tok politiet hånd om henne fordi hun vandret hvileløst rundt om nettene. Familien hennes satte stor pris på politiets fremgangsmåte.

Hele Solveigs familie står samlet i denne vanskelige tiden.

SELVMORDSFORSØKET våren 1998. Solveig har skrevet avskjedsbrev til dem alle sammen. Forsikringene hennes. «Jeg vil ikke gjøre det for min del og for deres del. Men dersom jeg skulle gjøre det, så må dere tilgi meg.»

Farens kone Bettina finner Solveig i siste liten. Det går bra. Men hele familien går med en stadig uro i seg. Kvepper når telefonen ringer. Hvordan har Solveig det nå? Nagende tvil. Hun er verdensmester i å ta seg sammen. Så omsorgsfull og god.

Med en liten latter i stemmen forteller faren om den gangen Solveig var med ham til en kreftsyk, døende kvinne som var bevisstløs. Solveig spiller fiolin. Damen slår øynene opp og hvisker til mannen sin: «Gi henne tjue kroner!». Solveig spilte også i begravelsen hennes.

HUN VAR SÅ STOLT , Solveig. Hadde slik integritet. Ressurssterk, med gode evner på mange områder. Men kravene hun stilte til seg selv var høye.

— Etter selvmordsforsøket hennes avtalte vi at hun skulle ringe meg hvis hun var redd for at hun skulle gjøre det igjen. Hun var så dypt fortvilet. I flere perioder hadde hun kjærester. Fine gutter som stilte opp og som hun var glad i, forteller faren.

Høsten 1998 blir Solveig igjen innlagt på psykiatrisk. Det blir mer og mer tydelig for dem som er glad i henne at selvmord kan være et alternativ. Hun snakker åpent om det.

I januar 1999 overtaler Stein Husebø datteren til å bli med ham en tur til Paris. Han skal presentere et dokument i Europaparlamentet, og for Solveig som er så kunstinteressert, vil det være en fin anledning til å besøke gallerier og utstillinger.

Jeg tror det er eneste gangen jeg har brutt sammen foran Solveig

Stein Husebø

DE KOSER SEG. Nyter en fantastisk middag på en fin restaurant. Drikker god vin og snakker sammen.

Da de spiser middag sammen neste kveld, sier Stein Husebø til datteren at han synes oppholdet har vært så vellykket. At Solveig har mestret alt så fint.

«Ja, slik kan man se det. Men i dag dro jeg til Eiffeltårnet for å ta livet av meg. Men siden det var stengt på grunn av reparasjoner, slapp jeg ikke inn.»

— Jeg tror det er eneste gangen jeg har brutt sammen foran Solveig. Jeg så for meg at jeg ble tilkalt til en likkjeller i Paris for å identifisere min datter. Solveig var ikke i stand til å se noe annet enn sitt svarte hull. «Det kommer ikke til å gå,» tenkte jeg.

HAN TROR INGEN som ikke har opplevd det, kan forstå hva det vil si å ha et familiemedlem med psykiske helseplager. Hjelpeløsheten. Samtidig som alt du ønsker i verden er å hjelpe. Og følelsen av maktesløshet.

Etter hvert var det så lite som skulle til for at Solveig ble fortvilet, at hun ikke fant veien. Hun opplevde alt som nederlag på nederlag. Erkjennelsen av at hun ikke kunne leve et liv hvor hun selv ikke hadde styringen.

JULEFEST HJEMME i leiligheten hos Solveig. Alle tror at Solveig har det bra. Faren ser at hun gråter.

— Vi hadde et utrolig nært forhold helt siden hun var liten. Hun dro til kjæresten i Oslo, dagen etter ringte hun meg og fortalte at hun hadde det vondt. Jeg ba henne komme hjem. Kjærestens opplevelse var at de hadde hatt det bra. Mens Solveig følte at verden forsvant under føttene hennes, sier Stein Husebø.

SISTE GANG han ser datteren i live, er søndag kveld fem dager før hun dør. Solveig er dypt fortvilet. Som så mange ganger før, går de to en tur ned i badeviken i Breiviken. Faren foreslår ny innleggelse på psykiatrisk, Solveig vil ikke.

Stein Husebø har ingen god følelse da han neste dag reiser til utlandet. Han skal holde foredrag. I mange år har overlegen vært opptatt av omsorg ved livets slutt. Men han vet ikke at datteren nå velger å ende livet sitt.

Da Stein Husebø kommer hjem fra utlandet sent fredag kveld, forteller konen ham at Solveig er død.

- JEG GIKK NED i Breiviken, badeviken som alltid har vært et slikt godt sted for Solveig og meg. Etter å ha sittet der en times tid, følte jeg så sterkt at jeg måtte dra dit Solveig døde. Jeg husker ikke så mye av selve bilturen. Jeg står på broen en stund før jeg tar bilen for å kjøre hjem, forteller Stein Husebø.

I sin sorg og fortvilelse over datterens selvmord har Stein Husebø ikke tenkt på at han drakk noen glass vin på flyturen før han kom hjem og fikk vite hva som var skjedd. Men i det han får øye på politiets promillekontroll på andre siden av Sotrabrua denne natten, husker han. Følelsen av at beina forsvinner under ham.

Promillekontrollen viser at han har drukket. Deretter bærer det av gårde til ny promilletest på politikammeret. Førerkortet blir beslaglagt og Stein Husebø kjørt hjem til sin høygravide kone av politiet. Siden blir det rettssak både i byretten og lagmannsretten. På grunn av omstendighetene får han beholde sertifikatet. Husebø får domsutsettelse og en stor bot. Han har lav promille.

Stein Husebø har to ønsker. Han vil ikke at datteren skal obduseres, og blir møtt med forståelse. Dessuten vil faren ha Solveig hjemme i tiden før begravelsen.

Konens to barn sier at de ikke orker tanken på at Solveig skal være hjemme når hun er død.

— Jeg ble kjempesint, og sa at da drar jeg på hotell med Solveig. Så forsto jeg at dette ikke var rette måten å gjøre det på. Jeg sa til ungene at jeg har opplevd hvor viktig det er for familien å få ta med den døde hjem, og nå må dere stole på meg. Det valgte de å gjøre, forteller han.

FAMILIEN VASKER og steller Solveig. Pynter henne i den fineste kjolen. Lager blomsterkrans som de fester i håret hennes. Dette er de alle sammen om. Solveig ligger i åpen kiste. Natt og dag sitter de ved kisten hennes. Det er alltid noen der. Gode venner. Familie. Huset er fylt av mennesker. I ettertid er de alle enige om at dette var det eneste rette. Tre år er gått siden Solveig døde. Nå føler Stein Husebø at det er riktig å fortelle historien om da datteren døde. Han har en sterk følelse av at Solveig har gitt ham mandat til det. Faren håper at datterens historie kan være til hjelp og trøst for andre. At den kan bidra til å øke forståelsen for dem som sliter med psykiske problemer.

— Mye er blitt klart, eller tydeligere for meg i ettertid. Miste noen kommer vi alle til å gjøre en gang. Jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort annerledes. Solveig fikk mye kjærlighet. Vi har elsket henne så høyt, og vi kommer til å gjøre det resten av livet. Solveig var den som tilga og forsto alt og ga omsorg. I avskjedsbrevet til oss skrev hun at «dere må forstå at det er slik at dere har gitt meg noen ekstra år.» Etter at hun døde, har jeg fått en visshet om at jeg skal få møte Solveig igjen. Denne vissheten er det vanskelig å forholde seg til før du mister noen, sier Stein Husebø.

SOLVEIG: Hun hadde så mye omsorg for andre. Flotte, begavede og sårbare Solveig.