24. februar i fjor opplevde ekteparet Asbjørn Kråkevik og Kari-Anne Kvestad Kråkevik alle foreldres største mareritt.

Asbjørn Kråkevik var ute og kjørte bil med sin lille datter Nora i baksetet. Bilen skled av veien, kjørte i fjorden og begynte å synke. Nora satt fastspent i baksetet, og pappa rakk ikke å få sin lille datter løs før bilen forsvant i dypet. Etter 50 minutter under vann ble Nora hentet opp av dykkere, som klarte å få liv i henne. Men dagen etter døde den lille jenten på Haukeland sykehus.

Tyst fra helsevesenet

Selv om de to voksne og Noras storebror Andreas i begynnelsen fikk god hjelp fra familie og venner, hørte familien Kråkevik ikke et knyst fra proffene.

— Vi hørte ingenting. Ikke noe som helst tilbud om hjelp fra helsevesenet, sier Kari-Anne.

Etter hvert som tiden gikk og familie og venner gikk tilbake til sine egne liv, holdt sorgen på å rive den lille familien i fillebiter. Først da en venninne av Kari-Anne tok saken i sine egne hender, begynte ting å gå riktig vei.

I gårsdagens NRK-program «Puls» stod ekteparet frem med sin historie. For nå synger ekteparet ut sitt varsko:

— Jeg klandrer ikke helsevesenet. Jeg er bare glad for at venninnen grep fatt i problemet. Jeg var heller ikke klar over at det fantes en lov som si at enhver kommune skal ha krisehjelp å tilby dem som trenger det. Alle vet at det kommer inn i et kriseteam når det er snakk om større kriser. Men det er jo enkeltpersoner det handler om da også, sier lærerinnen fra Nå.

Det lille som skal til

— Det er det vi er opptatt av, å få frem at det ikke skal mer enn noen telefoner fra kommunen for å sette i gang noe som er så viktig: En telefon til krisepsykologen, og en til oss, sier Kari-Anne.

- Så dere ikke selv at dere trengte hjelp?

— Det så vi, helt tydelig. Men i en slik situasjon har man ikke sjans til å gjøre noe selv, du har mer enn nok med å stå opp om morgenen. Du trenger noen som gjør det for deg. Det er ikke lett å slå opp i Gule Sider og ringe rundt og si at hei, jeg har et problem, sier hun. - Hva kunne vært gjort bedre fra det offentliges side?

— De kunne tatt kontakt når det var gått et par måneder, når det er slutt på at folk og venner ikke lenger er der for deg hele tiden. De kunne ringt til de pårørende, sagt at «nå har vi en time hos psykolog til dere, den bør dere kanskje ta».

Sørget på ulike vis

Et vesentlig problem var at Asbjørn og Kari-Anne hadde helt forskjellige måter å sørge på. Mens hun kunne gråte i timesvis, håndterte han sorgen inne i seg. Dette tolket Kari-Anne som at han ikke sørget. Og ting hopet seg opp.

— Vi var i en veldig forskjellig situasjon. Jeg er lærer og hadde vanskelig for å komme meg tilbake på jobb. Bare jeg var innom skolen på besøk, hadde jeg fem-seks tenåringsjenter gråtende rundt halsen.

— Uten venninnen min ville det sett temmelig mørkt ut nå. Man trenger profesjonelle for å sette ting på plass. Jeg ville aldri gjort ting som jeg visste gjorde vondt - for eksempel å se på bilder av Nora, som var det vondeste jeg kunne gjøre. Da hjelper det når en profesjonell sier at det er det du må gjøre.

- Vanskelig å ta kontakt

- Tror du det er uvitenhet fra helsevesnet?

— Jeg tror det er mer redsel for å ta tak i tingene. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta kontakt. Men å la være å gjøre noe er det letteste. Og jeg håper at helsevesenet tar hintet, og vet hvordan de skal håndtere ting neste gang noe slikt skjer, sier Kari-Anne Kvestad Kråkevik.

I dag er familien over krisen, og kan igjen se lyst på tilværelsen.

Og i forrige uke sørget ekteparet for at det nå har blitt enda en bitteliten borger på Nå i Hardangerý.

ENDELIG LYKKE: Helsevesenet uteble da tragedien slo til. Men med forsinket terapi og nyfødt, foreløpig navnløs baby har livet igjen fått mening for Asbjørn Kråkevik og Kari-Anne Kvestad Kråkevik. Lille Andreas drømte søtt da bildet ble tatt. FOTO: BJØRN EIDNES