«MAN SKAL IKKE SKYTE spurv med kanon,» har direktøren for Datatilsynet sagt. Men nede i Østfold sitter småfuglene og skjelver i skogen fremdeles.

Georg Apenes er et rungende menneske. Han er et verbalt slagskip, en formidabel fregatt av finurlig slagferdighet, og det er overhengende fare for at du i dette portrettet vil finne begreper du ikke har hørt siden farfar ble født.

Georg Apenes fyller sofaen på direktørkontoret på tvers og på langs, og er på mange slags måter en fryktinngytende fyr. Likevel har han medbrakt sin kommunikasjonsdirektør der blant sofaputene. Det er sagt så mye nå, det har vært så mye ordbryteri der ute, at selv Apenes har bruk for et nærværende filter.

«PERSONLIG HATKAMPANJE» sto det i avisene. Den gamle stortingsmannen ble intervjuet av en tidvis forsiktig journalist i hjemmeavisen i Fredrikstad, og svarte med en grusom salve som kunne fått krystallet i ethvert borgerlig hjem til å krakelere.

Apenes kalte sin egen partifelle og førstekandidat for «massivt udugelig» og føyde til det etter hvert så gjennomforklarte «bornert».

Det besynderlige med Apenes er at han ikke fremstår som noen språklig jålebukk. Sånne fortidsbegreper og fossile vendinger flyr rundt i rommet som selvfølgelige sommerfugler, og gjør Apenes til en retorisk attraksjon.

— Jeg har vokst opp tett inntil en bestemor som var født i 1872, forteller Apenes.

  • Hun sa «futboll» og «sepe» og andre rare ting som til og med jeg reagerte på. Jeg kommer fra et embetsmannshjem, hvor det å si at noe var et fremmedord i grunnen var en pinlig innrømmelse. Jeg forsøker å være aktiv med sproget, noen syns det er jåleri, fordi det ekskluderer fra forståelse. Men jeg synes jeg har et aktivt vokabularium som er tøyet og strukket i flest mulige retninger. Sprog er makt.

— Bruker du språket bevisst for å utøve makt?

— Jeg gjør nok det, men jeg er meg det ikke bevisst. Det er klart at om man skal selge et standpunkt, selge en karakteristikk, så vil man for det første være presis, så vil man at det skal kile litt i øret.

— Du har sikkert et forhold til begrepet «signaleffekt», og at det du gjør og sier har en effekt på omgivelsene dine?

— Jo, det må jeg jo innrømme. Men dette tilfellet var spontant, det var en journalist som ringte til meg, og da forsøkte jeg å gjøre det så pregnant som mulig. Du vet hva «pregnant» betyr?

APENES satt 12 år på Stortinget for Høyre. En av hans partifeller forteller at han noen ganger kunne være et rusk på jakkeslaget for prominenser som Jan P. Syse og Kåre Willoch. De mente han til tider var litt for opptatt av de store linjene, og ikke nok beskjeftiget av det ørkesløse papirtraveriet på Tinget. Altfor mye tid blant journalistene i restauranten, og for lite tid med sandpåstrøing på komitérommene.

Men han var også blant de mest slagferdige og prinsippfaste, en mann som kunne formulere Høyres største tanker med glitter, glans og snirkelbord. Han savner kanskje råskapen rundt stortingsbordene?

  • Mitt håb er i alle fall at denne debatten skal bidra til mer åpenhet i nominasjonsprosessene, mer kritisk søkelys på partikulturen og kandidatene. Det tror jeg ikke er så galt.

— Tolker du oppstusset som at det er litt skadefryd der ute, at du har slått hull på byllen til Borgerskaps-Høyre?

— Det skal jeg ikke se bort fra. Og om det skulle være skadefryd, så får det heller stå til. Jeg synes det var relativt urbane vendinger, jeg. Og at noen må gå bort i bokhyllen og slå opp i leksikon, så tja, er det et poeng, selvfølgelig.

HVIS MAN TOLKER Apenes rett, og det bør man jammen gjøre, så handler mye av oppstusset om kameraderi, om fordeling av posisjoner og skummel bakromspolitikk.

Apenes liker det ikke. Og han liker ikke politiske broilertyper heller. Han skutter seg.

— Nå bruker du veldig vulgære ord som er meg fremmed å snakke om.

En stram pause følger.

— Nei, jeg vet jo selvfølgelig hva det går ut på. Det å gå rett fra Blindern til Løvebakken uten omveien om avsluttet utdannelse, yrkeserfaring og familieerfaring, det å ha levd livet, både det å ha ledd og grått, det tror jeg fratar politisk virksomhet en dimensjon som jeg ikke er så sikker på at vi er tjent med. Er du med?

— Eeeh, ja.

— Da er det sånn.

EN DAG PÅ VÅREN 1950 begynte det å brenne på Kongstensletta ved den dyrebare gamlebyen i Fredrikstad. Det tok godt fyr, det begynte å blåse, og snart truet brannen bebyggelsen i nærheten.

Og der sto en allerede langstrakt guttunge med angst og skam i kjakene. Han kjente hver eneste politikonstabel i området, og var redd for dem alle.

Noen hadde selvfølgelig sett ham. Det var sønnen til selveste sorenskriver Apenes som hadde tent på.

Fredrikstad gispet.

Unge Georg ble kalt inn til politiet. Han gikk dit i finstasen, og leide sin far, sorenskriveren, helt til politistasjonen. Far hadde tatt seg fri fra jobben, dette var svært alvorlige saker.

Vakthavende betjent så strengt på tiåringen, og sa at dette måtte han aldri finne på å gjøre igjen.

— Og det har jeg heller aldri gjort.

— Du har aldri tent fyr på noe?

  • Nei. Det etset seg inn, ikke på en vond måte, men på en alvorstung måte. Jeg har vonde opplevelser fra eget liv, hvor jeg for eksempel mener å ha forsømt min plikt, særlig overfor dem som kanskje ventet bedre. Jeg vil ikke eksemplifisere det, for det blir for privat, men ... Krev din rett, gjør din plikt, sa de gamle sosialistene. Og det er flott, flott.

GEORGS FAR står i byste og bronse i Fredrikstad. Den kaster noen skygger. Far var historie og tradisjoner, han var levende kansellistil, konservatisme og seremoni.

— Jeg har vel ikke alltid verdsatt det som utelukkende positivt, men det har vært en bærebjelke i mitt liv. Far ble farløs da han bare var åtte måneder, og det har forklart mange av de disposisjonene han traff gjennom livet.

— Hva er det viktigste han plantet i deg, da?

— Respekt for tradisjoner. Det har jeg jo fått inn med ... farsmelken!

OG DER, mine damer og herrer, kommer vi til dette portrettets første ideologiske glipp. Apenes er republikaner. Dem finnes det ikke så mange av i Høyre.

— Mange vil si at det er et paradoks?

  • Det er en diskonterende utvikling, det er vel det jeg vil si. Det er ikke noen viktig sak for meg.

— Men du sa jo nettopp det der om respekt for tradisjoner ...?

  • Ja, jo, jeg er varm tilhenger av tradisjoner, men bare dem som er levende. Jeg synes jo etter hvert monarkiet er blitt en grimase. Ja. Jeg synes det.

Apenes strekker seg tilbake og grubler et nanosekund.

— Det har ikke noe med person å gjøre, og det betyr sikkert noe positivt for mange. Det ligger mange på pleiehjem og vil bli klappet på hodet av de kongelige, det betyr noe for dem, og det er en stor ting. Så derfor skal man ikke forsere avskaffelsen av monarkiet. Jeg tror nok at fremtiden finner andre måter å innrette seg på. Men det er ikke noen stor sak i mitt liv, sier han.

— Jeg mener at prinsipper ikke skal være et slagvåpen, men noe å støtte seg til.

DET ER ALTSÅ ingen bombe at Apenes ble Høyre-mann. Selv mener han at han historisk sett er kjedelig.

— Jeg mener omtrent det samme i dag som jeg mente da jeg var 20 år. Det har ikke vært antydning til noen bevegelse, altså. Beklager.

I den tidligste ungdom leste Apenes romanen «Jonas» av Jens Bjørneboe, han var sterkt kritisk til forflatningen i samfunnet. Så studerte han juss, som han selv mener er et «usigelig kjedelig studium». I studietiden ble han politisk aktiv, og i 1967 ble han valgt til leder i Det Norske Studentersamfund.

Han ble etter hvert dommerfullmektig i nynorskfylket Telemark. Der fikk han endret navnet på lokallaget fra Kviteseid Høyre til Kviteseid Høgre .

— Jeg er meget stolt av det, sier Apenes.

Senere ble han redaksjonssekretær i Fredriksstad Blad, og skremte vettet av fundamentalistisk orienterte Høyre-fruer. Og det er kanskje dette som preget Apenes i politikken, han ble en prinsippfast demagog med radikale tendenser.

— Mange av mine SV-venner er mye mer ivrige etter å få Norge inn i EU enn jeg noen gang har vært. Hvis du skjønner hva jeg mener.

— Så du er en lunken konservativ, du?

— Jeg er ikke liberalist i økonomisk forstand. Men jeg tror jo at frihetstradisjonen er sterk. Jeg er nok en liberal konservativ.

SÅ TIL DET VONDE. Natten til den 6. mai 1978 tok en 13 år gammel guttunge fra nabolaget seg inn i sorenskriverhuset i Fredrikstad. Det var mye å stjele der. Det var så enkelt, nøkkelen sto i døren.

Da 13-åringen en stund etter løp derfra, lå 61 år gamle Inger Johanne Apenes død på gulvet, myrdet. Først i fjor tilsto gjerningsmannen drapet. Og livet til sønnen hennes ble kastet i været på nytt. Det var Georg som hadde funnet moren den maidagen 29 år før.

De ble en merkelig tid, der mange forventet at den prinsippfaste direktøren skulle vise frem sine mer primitive følelser.

— Jeg har vel innrømmet at jeg har hatt stunder i de 29 årene av livet da det skikket seg slik at jeg fikk primitive tanker om hevn. Men de fikk ikke noe varig opphold. Det var et øyeblikk blant andre ting som har gått contraire i livet, sier Apenes.

  • Og min mening er hvert fall at jeg ikke har vært knuget av hevntanker. Og jeg er det heller ikke nå, jeg vet jo hvem drapsmannen er. Det er han som har satt seg utenfor samfunnets regler og normer, det er han som har det vondest.

— Hvordan er det å ikke vite i 29 år, og så plutselig få vite?

— Menneskesinnet er jo slik bygget at det rasjonaliserer, og det som for meg i den perioden var en trøst, var at jeg ikke hadde noe ansikt å hate. Ikke noen identitet, jeg visste ikke noe om hvem det var, jeg hadde ikke noen adresse å rette de negative følelsene imot.

APENES SNUR SEG mot kommunikasjonsdirektør Ove og spør om det er dumt at han snakker om dette her. Det synes ikke Ove.

— Noen ganger skulle jeg ønske at ungene mine hadde opplevd mer av bestemor, og sånne ting, det fortryder man. Men det gruelige forsøker man jo å håndtere i sitt sinn.

Apenes forteller at han går forbi Plata to ganger hver dag. Der snubler han nesten over Oslos mest slitne narkomane.

Han forteller om de to jentene som hang utenfor døren til Datatilsynet, de var knapt fjorten år og hadde hver sin sprøyte hengende ut av armen.

Apenes fikk så lyst til å gå bort til dem.

— Jeg hadde lyst til å gi dem en klem, og si «kom dere hjem til mamma, dette går ikke bra». Men sånt gjør man ikke. Det hadde sikkert bare blitt misforstått.

DET HAR VÆRT et underlig år, Apenes tenker litt over det. På all oppmerksomheten. Alle som forventet at han skulle være bitter.

— Jeg hadde jo en story. At den storyen ble annerledes enn noen hadde håpet, det får jeg leve med ...

Han gruer seg litt nå. Apenes har ett og et halvt år igjen i jobb før pensjonsalderen henter ham.

Det er tungt, særlig fordi jobben er blitt så spennende siden den febersyke dagen, den 11. september 2001. Ingen hendelse har fått så stor konsekvens for Datatilsynets arbeid som terroren i USA. Det fikk amerikanske myndigheter til å gå aldeles bananas i iveren etter å fange terrorister.

Så til de grader at de for tiden er i ferd med å gjøre avtaler med lille Norge om å få utlevert passasjerlister for innreisende fly.

Apenes liker det slett ikke. Han mener vi er i ferd med å tukle med våre mest verdifulle demokratiske søyler. Retten til å leve uten å bli overvåket, registrert, og kanskje urettmessig kriminalisert.

Vindmålinger her i Norge viser at halvparten av befolkningen synes det er greit å bli overvåket dersom det kan hindre terror.

— Hvis du går ut på gaten og spør folk: «Vil du ha falsk trygghet, eller vil du ha en reell dose utrygghet i livet ditt?», da vil folk si: «Nei, jeg vil absolutt ha den falske tryggheten. Det er så koselig, så». Det der kan ikke jeg som myndighetsperson akseptere, sier Apenes.

— Hva sier dette deg om angst som drivkraft?

  • Det er klart at dersom jeg sto i valgkamp, så ville jo jeg være fristet til å love trygghet, selv om jeg kanskje innerst inne ikke var helt sikker på at jeg kunne levere det. Men du blir ikke venner med velgerne ved å stå frem og si at vi må ha et samfunn med slark for å trives. Det er grenser for hva friheten og frihetsbegrepet, integriteten og personvernet og privatsfæren tåler.

DATATILSYNET er så til grader preget av Apenes' hånd. Alle korridorer er pyntet med avisutklipp fra den gang da ... På kontorveggen hans henger et knippe kunstferdige sykkellykter fra pre-kambrium. Kontoret er fylt til randen av egenkomponerte bøker, manus, papir, dokumenter og Morgenbladet, komplett fra 1818 til 1850.

Dette er hans sted, hans pynt, hans historie. Du kan trolig med vold ta Georg Apenes ut av Datatilsynet, men hvordan skal du ta Datatilsynet ut av Georg Apenes?

— Det første jeg skal gjøre når jeg går av, er å melde meg inn i Fremtiden i våre hender. Jeg synes det er en seriøs og ordentlig organisasjon som forteller oss det vi bør vite, og det vi ikke liker å høre, sier Georg Apenes.

— Det passer bra. Av natur er jeg optimist, men av overbevisning er jeg dyp pessimist.