Gro Harlem Brundtland var på offisielt besøk i Sør-Afrika, i februar 1996. Hun skulle selvsagt møte den legendariske Mandela, landets første svarte president. Vi norske pressefolk i Gros følge fikk være med på nært hold, men ikke tett på. Det sørget både norske og sørafrikanske sikkerhetsfolk for.

Ble forsinket

Men så grep skjebnen inn og hjalp BTs utsendte. Det hadde vært en seremoni i presidentkontorene i Cape Town. Norges utenriksminister Bjørn Tore Godal hadde undertegnet en avtale sammen med sin sørafrikanske kollega.

Hans navn har jeg glemt, for det var så vanskelig. Så vanskelig at jeg etter seansen spurte en lokal kollega hva han het, og hvordan navnet ble stavet.

Mens denne fagpraten fant sted, forlot alle andre rommet. Da jeg noterte det vanskelige navnet forsvant også min kollega.

Derfor sto jeg brått alene midt i presidentens palass, uten retningssans. Døren jeg forsiktig åpnet gikk rett inn til Mister Mandela himself.

— Good morning, how are you, spurte Nelson Mandela.

Jeg svarte høflig tilbake, hvem jeg var, og at jeg ikke fant utgangsdøren.

— Men, forresten, mens først er her, kan jeg få stille noen spørsmål, spurte jeg.

— Go ahead, svarte legenden, og stagget noen store vakter som hadde oppdaget fadesen, og omringet meg.

Azania og Norge

Dette var på den tiden da Norge var kjent som en fredsnasjon, som gjerne meglet mellom folkene der det var uro. Og det var uro i Natalprovinsen i Sør-Afrika, mellom ANC og den lokale Inkathabevegelsen.

Det var snakk om at Norge skulle forhandle, og dette spurte jeg Mandela om:

Han svarte høflig at det ikke var aktuelt med utenlandsk hjelp til å megle, dette måtte løses nasjonalt.

Jeg spurte også om Sør-Afrika ville gjøre som alle andre frigjorte land i Afrika, skifte ut navnet fra kolonitidens dager. Slik hadde Zimbabwe, Zambia og Namibia allerede gjort. Navnet som var nevnt var Azania, arabernes gamle betegnelse på området.

— Ha-ha, nei det har aldri vært aktuelt ... Nei, ærlig talt denne regjeringen vil beholde navnet Sør-Afrika, sa Mandela.

Så ble BT lempet på dør.

- One of my men

Men vi møttes igjen, noen timer senere, under seks øyne. Jeg sto oppstilt på plenen i parken nedenfor presidentpalasset, da Gro og Mandela kom ruslende ut. De skulle vinke til folket utenfor portene.

Da Gro så en norsk journalist grep hun sin vert i hånden, pekte på meg og sa:

— That is one of mine.

Den høflige Mandela tok hintet, og kom bort og hilste pent i hånden.

— How are you, welcome to South Africa.

Men denne gangen ga han ikke noe intervju.