BAK NYHETENE OLAV GARVIK

En ivrig Arbeiderparti-sympatisør kom løpende oppglødd og oppkavet da budsjettforliket var et faktum fredag kveld: «Jammen dette er da helt etter Einar Gerhardsens hjerte! Det er jo sosialdemokratiske verdier av beste slag som her er ivaretatt. Og det skal vi altså oppleve i et forlik som Frp er med på!»

Det er mye som ikke stemmer med kartet når vi finleser den avtalen regjeringspartiene rodde i land sammen med Carl I. Hagens drabanter. Her er atskillig til glede for småfolk, og dessuten for eldre og syke. Svært mye av dette «dropset» er som skreddersydd for å glede de samme gruppene som både Frp, KrF og Arbeiderpartiet lenge har regnet som sine kjernevelgere.

Trette ordførere

Her er kort sagt flere gode tilbud for pensjonister av alle slag. Til og med de uføre med en arbeidsevne og arbeidsglede har fått en håndsrekning.

I de fleste kommentarene går det dessuten igjen at den såkalte kommunemilliarden må være den oppmuntring som trette og desillusjonerte KrF-ordførere så sårt behøvde.

Carl I. Hagen la stor vekt på at forliket skulle være et agn til KrF, i tillegg til at hans egne måtte få noe å juble over. Men i så måte er det flere av forslagene som har stor reell og symbolsk betydning for begge velgergrupper. Både gavepakkene til pensjonister, de som har betydelige utgifter i forbindelse med sykdom og uførhet, og som i tillegg har spesielt behov for rimelig opphold i Syden, ivaretar dette hensynet.

En milliard kroner mer til kommunene (inkludert tilskuddet til barnehagereformen) lyder nok som søt musikk i ordførernes ører. Og når partene i tillegg har lovet å vurdere inntektene til kommunene på nytt i samband med det reviderte nasjonalbudsjettet til våren, er det all grunn til å tro at det blir ro i rekkene i KrF. Det Per-Kristian Foss og Erna Solberg ikke ville, det har den godeste Hagen fått på plass.

Fredet u-hjelpen

Frp-lederens smarte strategi har vært mest mulig å blidgjøre KrF. Ved for eksempel å signalisere på et tidlig tidspunkt at han ikke ville angripe u-hjelpen, og heller ikke kreve svære kutt i landbruksoverføringene og distriktsstøtten, lå alt til rette for et kompromiss. At alkoholavgiftene til gjengjeld blir betraktelig senket, kan selv vidsynte KrF-ere langt på vei tåle, når det blir begrunnet med hensynet til grensehandelen.

Carl I. Hagens langsiktige håp er at denne blidgjøringen i forhold til KrF før eller siden skal føre Frp inn i varmen som regjeringsparti. Han har fortsatt tid til å vente til etter valget i 2005.

Verre med Jens

Det kan ved første øyekast synes vanskeligere å forsone ambisiøse Frp-folk med det som er oppnådd. Skatteletten for eksempel er knapt merkbar. Da står man igjen med tiltakene for eldre og syke som kronargumentet for å gå med på budsjettforliket.

Men partilederen har stått fremfor større utfordringer enn dette når han skal få partiet med seg. Han kommer langt med å forsvare det som er skjedd ved å henvise til det som kunne ha blitt alternativet: et budsjett med godkjentstempel fra Jens Stoltenberg — eller til og med en regjeringskrise som ville ha ført den samme Jens tilbake til makten.

Hadde det skjedd, ville Frp nesten over natten blitt like maktesløst som Senterpartiet. De som har vært med en stund i Frp, vet hvor ørkesløs en slik tilværelse er. I dag har Hagen og hans folk det som plommen i egget. Det er en ønsketilværelse som fjerner de fleste motforestillinger.

Da hjelper det lite at sønnen til en Frp-representant en vakker dag ringte til Stortinget og spurte troskyldig: «Hvorfor vil du være med å berge Bondevik, pappa, når ikke folket lenger vil ha ham som statsminister?»