Når George W. Bush i dag setter seg til forhandlingsbordet med palestinernes nye statsminister Mahmoud Abbas og israelernes Ariel Sharon, tar han både et stort skritt fremover og et skritt tilbake. Presidenten vil med møtet demonstrere at tilsagnet om å gjøre alt han kan for å sikre en fredelig løsning på den langvarige krisen er noe annet enn bare pene ord.

Ved selv å delta direkte i forhandlingene går president Bush imidlertid også tilbake til en kurs som forgjengerne har fulgt uten å oppnå den ønskete suksess. Det gjelder hans far og i enda større grad Bill Clinton, som var veldig nær å finne en løsning bare uker før han måtte forlate Det hvite hus.

For George W. Bush kommer inngrepet nesten 12 måneder etter at han presenterte sin visjon om en selvstendig palestinsk stat i 2005. Clinton hadde samme visjon, men Bush var den første amerikanske president som våget å formulere den. Møtet kommer imidlertid også etter 30 måneders passivitet overfor en krise som i perioden med palestinske terroraksjoner og israelske gjengjeldelsesangrep gikk fra ille til verre.

For presidenten betyr inngrepet at han løper en betydelig risiko. Etter avslutningen av krigen i Irak hadde mange av hans rådgivere håpet på en fredelig periode, der man kunne konsentrere seg om de økonomiske problemene før et relativt lett gjenvalg om 16 måneder.

George W. Bush er klar over at mye kan gå galt med den såkalte kjøreplanen, selv om den nå – noe motstrebende – er akseptert av begge parter. Når presidenten tross alt mener at det er verdt å gjøre et forsøk, skyldes det dels at han føler at det nå er bevegelse i riktig retning, dels at han er tvunget til å innfri løfter.

De europeiske og arabiske statene som støttet det amerikanske ønsket om å avsette Saddam Hussein med makt, forlanger nå en motytelse, og den skal komme i form av presidentens personlige innsats i fredsprosessen. For den amerikanske presidenten er det samtidig et spørsmål om å utnytte den utviklingen som krigen i Irak har vært med på å sette i gang. Han har europeerne bak seg og de stridende partene har med sine ja til veikartet antydet kompromissvilje.

Først etter toppmøtet blir det klart hvor hardt president Bush våger å satse på en løsning. Han har ennå ikke bøyd seg for europeernes krav om å love sikkerhetsstyrker, og kravet om å utpeke en spesiell utsending er bare tatt opp til vurdering. Det er også usikkert hvor lenge presidentens engasjement varer. Uten vesentlige og raske gjennombrudd vil George W. Bush være mindre villig til å utøve det nødvendige presset mot palestinerne og særlig israelerne jo nærmere valget kommer.

På den annen side er George W. Bush overbevist om at en fredelig løsning på krisen i Midtøsten vil være det beste våpen i krigen mot terror. Den vil også styrke USAs troverdighet, som er svekket fordi det verken har lykkes å finne Saddam, Osama eller masseødeleggelsesvåpen. Etter 30 måneder er status quo blitt uakseptabel, og George W. Bush forsøker nå å gjøre det han før og etter valget i november 2000 avviste som utelukket. Lykkes det, er plassen i historien sikret, og det er viktig for en president som har store ambisjoner i den retning.

(Jyllands-Posten/Bergens Tidende)

FREDSTURNE: Egypts president Hosni Mubarak var i går vert for president Bush på hans Midtøsten-turne.
FOTO: REUTERS