PORTRETTET: Navn: Jan Simonsen
Alder: 48 år
Yrke: Politiker
Sivil status: Ugift
Aktuell: Uønsket i Fremskrittspartiet etter diverse avsløringer i TV 2


DA TUNGE, amerikanske B 52-fly teppebombet fattigfolk i Vietnam, tok kristenrussen Jan Simonsen parti.

Han meldte seg inn i den mest reaksjonære foreningen i Norge på den tiden, Komitéen for Sydøst-Asia. Sammen med likesinnede, som brødrene Per og Dag Danielsen, krevde han mer bombing. «Våg å stå som Danielsen», som det heter. Mens folk flest i Europa og USA vendte Nixons og Kissingers krigsmaskin ryggen, ropte noen unge nordmenn: - Bomb Hanoi! Støtt USA !

For Jan Simonsen har alltid vært sine venners venn.

Som hun sa kjerringa i Kirkenes etter at tyskerne hadde lagt byen i grus høsten 1944:

- Ja, dem dreper og voldtar og brenner ned husan. Men snill, det er dem!

Og snill det er Jan Simonsen. Selv ikke en vrang og vrien Carl I. Hagen på en dårlig dag kan si noe annet: Jan er snill.

Det er vel også problemet.

KØEN av utålmodige Frp-ere og deres sekretærer kan bli lang foran den eneste skriveren som gruppen disponerer i Stortingets underetasje. Utålmodig tripper de og venter på tur. Men skriveren tar ikke pause, den spyr ut side etter side med all verdens underlige dokumenter.

Til hvem?

Til en eller flere av Jan Simonsen unge guttevenner, fra andre land og riker enn vårt eget. Unge menn som slippes inn i kraft av Simonsens bekjentskap, og som fritt får bruke vennens PC med tilhørende herligheter.

Simonsen selv er ikke å se, han er sikkert på et møte. De unge menn fra Pakistan, Palestina eller andre land må klare seg på egen hånd.

Mobiltelefonen, som Stortinget stiller til disposisjon for alle våre folkevalgte, er også kjekk å ha. For alle Jan Simonsens venner. Regnskapskontorets flittige maur har flere ganger hevet sine buskete bryn over tellerskrittene til Simonsen. Men det er ikke han som har ringt - han vet ofte ikke hvor mobilen befinner seg. Helt andre svarer på anrop.

Det er vennene som ringer, hjem. Og dit er det ofte langt.

TELEFONEN var også ødeleggende en gang Jan Simonsen nesten var i ferd med å vinne et politisk slag. Han satt i Stavanger bystyre og kjempet for et skjenkeløyve til en av byens utesteder. Akkurat da voteringen skulle skje, fikk Jan en telefon og gikk ut for å snakke med en venn.

Da han kom inn igjen var saken avgjort, og Simonsen tapte, han fikk ikke stemme. Også den gang var det mange som lo, og frydet seg litt over denne klønete klovnen.

På denne tiden hadde han kommet seg ut av Høyre, der han startet, før han tok runden om det mørkebrune Moderat Ungdom og det mer enøyde Med Israel for Fred (!), og det iherdige Ja til EF.

STRANDBUEN er en lokalavis på Jørpeland for noen Ryfylkekommuner. Her gjorde Jan Simonsen et ærlig arbeid, først som journalist, senere som redaktør i to år.

- Me merka jo at det han skreiv var mørkeblått. Nokre av oss vart litt rysta, sier en av hans kolleger fra den tiden.

- Men me vart aldri klaga inn for Pressens Faglige Utvalg, legger han til.

Igjen viste Simonsen sitt uegennyttige sinnelag. Da avisen skulle flytte inn i nye lokaler, gikk redaktøren i spissen med hammer og sag. For å spare penger for avisen ble innredningen gjort på dugnad, med sjef Simonsen som bas.

Siden den tid har Strandbuen vokst og har i dag et opplag på 3700 eksemplarer, to ganger i uken.

PRESSETEKKE lærte han altså på Jørpeland, etter gammelnorsk jarpr, den brune elven. Da han skulle bli rikspolitiker, valgte han en høy profil. Lot seg avbilde i VG med boksehansker, solbriller og en revolverlighter til å fyre opp sigarene med.

Han hadde skapt seg et image som machopolitiker, med sans for lov og orden og andre amerikanske tilbøyeligheter.

Siden har interessen for skytevåpen økt, mens sansen for hva som er rett og galt kanskje har fortatt seg.

For han ser ikke noe galt i å la unge venner leve livet i Stortingets mangfoldige rom. Enten det er badstuen, vektløfterrommet eller solariet. Alle steder er han med selv, som cicerone og nær venn.

RAFFINEMENT har heller aldri vært Jans sterke side. Dette ment som et understatement. Da de verste blant verstingene ble delvis kastet, delvis jagd på dør fra Fremskrittspartiet i vinter, tok Jan Simonsen parti. For sine venner, verstingene. (Han var jo en av dem selv, men skar klar av Hagens politiske skadedyr-massakre.) Han inviterte like godt Gundersen og Danielsen og Kleppe inn i den varmeste varmen, i Frp-gruppens pauserom. Her satt de som om ingenting hadde skjedd. De rette og ranke snudde i døren, og Simonsen fikk kjeft, igjen.

- Men de er jo mine venner, sa han den gang. Som alltid før og alltid siden.

Derfor lånte han også ut bilene sine til vennene. En gang disponerte Jan to biler, men kjørte ingen selv.

GLOBETROTTER er betegnelsen på en som reiser mye. Det gjør Jan. Han reiser imidlertid helst dit andre ikke drar. Der treffer han folk som mange andre ikke treffer. I hvert fall ikke norske politikere.

Slik andre reisende har noe å fortelle når de kommer hjem, legger også Jan Simonsen ut om sine erfaringer og erobringer.

Han treffer alltid unge menn fra samfunnets lavere sjikt. Så er da også Frp landets største arbeiderparti, som Hagen ynder å si.

Lavstatusyrker, kaller han det selv; strippere, uteliggere, rusmisbrukere, våpenfantaster eller andre utstøtte mennesker, da helst i den tredje verden. Eller i det gamle Øst-Europa, der fattigdommen er stor, og mange har mye å fortelle.

- Det er også mer interessant å snakke med RV-ere enn Frp-ere, sier han. - For av Frp-ere kan jeg jo ikke lære noe nytt!

HOMOFIL er han ikke, ifølge egne, utallige uttalelser. Som om det skulle være noen forbrytelse.

Han ble derfor berettiget harm da en koryfé i Arbeiderpartiet under en opprømt 1. maitale hevdet homselegning om herr Simonsen. Ja, så sint ble han at han truet med sak og fikk oppreisning. 100.000 kroner måtte det statsbærende parti ut med for slik en uhyrlig påstand.

Pengene sendte den varme Israel-vennen til en palestinsk familie som driver butikk i Øst Jerusalem. Slik Jans foreldre drev i konfeksjon i hans barndoms Stavanger.

Problemet oppsto da han krevde at Frp skulle dekke hans 25.000 kroner i advokatutgifter. Til gjett hvem? Per Danielsen, selvfølgelig. Carl I. Hagen sa nei, så det holdt. Men gruppen sa ja til Jan. Han fikk sine 25.000 til Per. Siden har ikke Hagen snakket med ham mer. Etter den gang, på vinteren i fjor, har det vært en isfront mellom stemmesanker Simonsen og stemmeteller Hagen.

Derfor kom TV 2-avsløringene som gudesendt hjelp til dagdrømmer Hagen. Litt flaks skal jo den mannen også ha. Endelig ble han kvitt partiveteranen som var hans nestleder i to år først på 90-tallet. Etter en intern valgkamp der Simonsen viste handlekraft - han rev i stykker Høyres program og kastet det i bosspannet ved scenekanten i landsmøtesalen.

Siste ord er imidlertid ikke sagt. For Simonsen skriver bok, om sine mange lange år som Carl I. Hagens nyttige idiot.

Folk som har lest deler av manus utbryter: - Å, steike. Her skal Carl få så hatten passer. Det blir et brunt bittert oppgjør.

KONTROVERSIELL: - Det er mye mer interessant å snakke med RV-ere enn Frp-ere, sier Jan Simonsen. - For av Frp-ere kan jeg jo ikke lære noe nytt!