— Den mest sentrale aktøren har jo vært overlegen som går ut og slår alarm om den begredelige situasjonen på sykehuset, sier Eide, som jobber ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Media er noe av det viktigste våpen både ansatte og pasienter har i forhold til bevilgende myndigheter. Media ville heller ikke gjort jobben sin om man ikke omtalte både enkeltskjebner og de større strukturelle temaene.

Viktige skjebner

— Politikere og media er avhengige av hverandre, sier Harald T. Nesvik, leder i Stortingets helse- og omsorgskomité.

— For oss politikere er det viktig at media avdekker saker. Sykehusdirektører snakker ikke til andre politikere enn statsråden, derfor er det viktig at pasienter og media får frem saker.

Professor Martin Eide sier at historiene om enkeltskjebnene er viktige fordi helsevesenet må være robust nok til å bli konfrontert med dem. Problemene oppstår når politikerne ikke er trofaste mot sine tidligere beslutninger.

— Stadig vekk har politikere forsøkt å manøvrere seg vekk, de setter ned utvalg etter utvalg, og ber om klare regler straks prinsippene blir konfrontert med nye enkeltskjebner.

- Pasienten vinner alltid

— Enkeltsaker kan være viktige og nødvendige, men journalister opererer her i et forferdelig vanskelig farvann, sier Anne Hafstad.

Helsejournalisten i Aftenposten er også sykepleier og har doktorgrad i medisin. I boken «På helsa løs?» tar hun blant annet opp medias fokus på enkeltskjebner innen helsejournalistikken.

— Det vil alltid være pasienten som vinner mediedebatten, ikke sykehuset, sier Hafstad.

Taushetsplikten gjør at helsepersonell sjelden kan komme med sin versjon.

— Sakene involverer også mennesker i dyp krise, mennesker som kjemper for livet. De har ingredienser som den lille manns kamp mot det store systemet, de handler om liv og død, om menneskelighet rett og slett, sier Hafstad.