Carl I. Hagen mener at Bondevik har mistet lysten på å være statsminister, og sammenlikner ham med Kåre Willoch som kastet kortene i bataljen om bensinavgiften i 1986. Nok var nok.

Sammenlikningen har mye for seg, og han kunne også ha nevnt Thorbjørn Jagland som var ille til mote våren og sommeren 1997 og til slutt stilte kabinettspørsmål til velgerne samme høst.

Bondeviks mulige vantrivsel er mer sammensatt. I tillegg til mye motbør i Stortinget er det liten entusiasme for regjeringen i hans eget parti. KrF-velgere har rømt i hopetall og lurer på hva deres egne statsråder driver på med. Partiet har all grunn til å frykte lokalvalget i høst.

En slu rev som Carl I. Hagen skjønner like godt som de fleste andre at statsministeren i denne situasjonen ikke vil klamre seg til taburetten. Han er derfor forberedt på at landet kan ende i regjeringskrise.

Men det er ikke uproblematisk for Hagen. Går Bondevik, må han regne med at hans egen politiske innflytelse fordufter. Overtar Stoltenberg, vil Frp etter alt å dømme havne i samme uinteressante posisjon som Senterpartiet har vært i siden valget i 2001. Det er en utålelig tanke for en mediepolitiker som Carl I. Hagen.

Selv om Frp-lederen brummer sterkt og «gjør det klinkende klart» at han ikke akter å redde Bondevik-regjeringen enda en gang hvis kabinettsspørsmålet blir stilt, er det ikke dermed sagt at han vil gjøre alvor av det — hvis det blir alvor i juni.

Carl I. Hagen vil etter alt å dømme skjele til Jens Stoltenberg og finne ut hva Ap-lederen akter å gjøre. Det er duket for en uvanlig nervekrig: Hvis Stoltenberg bøyer unna og bestemmer seg for å imøtekomme Bondevik i de vanskelige sakene, kan Hagen med desto større sinnsro hamre løs på statsministeren uten å risikere noe!

Skjer det motsatte - at Stoltenberg mestrer nervene best - vil nok Hagen finne en utvei som berger både regjeringen og hans egen troverdighet. Men det er et drama som etter all sannsynlighet først vil utspille seg i stortingssalen fredag 20. juni.

På dette tidspunktet er det vel verdt å lytte til ledende høyrefolk. De har mest å vinne på at regjeringssamarbeidet fortsetter. På den ene siden vil de forsøke, det de kan, å gi KrF tilbake noe av regjeringsgleden. I tillegg tar de sikte på å få Arbeiderpartiet med på en avtale om revidert nasjonalbudsjett. Nøkternt sett innser de at det nytter ikke enda en gang med Carl I. Hagen, uten at prisen blir for høy.

Men det vil bli en krevende politisk øvelse, for Jens Stoltenberg har allerede gått langt i å låse seg bom fast: «Det ville være meningsløst om Ap skulle tvinges til å stemme for et budsjett som vi er imot, eller å redde en regjering vi er imot. Alle forstår at det går ikke,» sier han til Aftenposten.

Dette spillet vil fra nå av pågå i syv uker. Skulle vi dømme ut fra ordkrigen, er Bondevik dømt til å gå fra borde. Men politikk er og blir det muliges kunst. De beste odds tyder på at Bondevik-regjeringen vil bakse videre.