søkelys på boligskatt OLAV GARVIK olav.garvik@bt.noSkattereformer er det vanskeligste politikerne gir seg i kast med. Det kommer alltid en ekstraomgang før vi får snu oss. Selv enkle prinsippvedtak har sjelden mer enn få års gyldighet — så er det på an igjen.Gårsdagens happening i Stortinget om boligskatten viser nettopp dette. Det er jo ikke mer enn fire år siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet slo pjaltene sammen og drev gjennom et nytt og banebrytende takstsystem.Så ender vi altså ved utgangspunktet. Alt blir som før. Skjevhetene i boligskatten skal få fortsette. Etter to opprivende oppgjør med fire års mellomrom ender den påtenkte skattereformen i null og niks! Det er knapt til å tro. Mann med målebånd Men viljen var der. Det skulle skapes større likhet og rettferdighet i boligbeskatningen. Det var på høy tid med opprydding. Likningsverdien har i mange tilfeller vært preget av rene tilfeldigheter fra kommune til kommune. Alt dette skulle vi legge bak oss.Vi trodde i april 1997 at det var satt sluttstrek, at et vedtak var et vedtak, og at den nye tid begynte.Har noen glemt Per Olaf Lundteigen, denne fargeklatten av en senterpartist som løp omkring i hagene og demonstrerte med målebåndet hvordan det skulle gjøres - som om han var en geskjeftig kontrollør? Grense på 150 kvm Han nøyde seg med å ta utvendige mål. Ingen inspektør skulle stikke nesen innenfor dørstokken for å studere kvaliteten på innredningen, lød begrunnelsen. Brutto grunnareal skulle være utgangspunkt for takseringen, med fradrag for etasjer og boligens alder.Nye eneboliger under 150 kvadratmeter skulle slippe å bli fordelsbeskattet. Eldre boliger kunne være større, av den enkle grunn at de er dyrere å vedlikeholde.Dette har Sp holdt fast på til denne dag, og trodd at også Arbeiderpartiet holdt ord. Lundteigen var - underforstått - ikke så dum, likevel? En ørliten avstand Så ender vi denne gang med at regjeringspartiet snur ryggen til det de sist var med på (i tillegg kan vi lure sterkt på hvorfor vedtaket fra april 1997 ikke ble satt ut i livet). Finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ville nå sette skattegrensen til 85 kvadratmeter. Ikke tale om, svarte Odd Roger Enoksen som likevel gikk med på nye forhandlinger. Begge partier tøyde seg, slik at det til slutt var en avstand på bare ti kvadratmeter: 110 mot 120. (KrF og Venstre hadde sin egen vri. De er av prinsipp imot fordelsbeskatningen, uansett boligens størrelse. Det får holde at man legger forsikringstaksten til grunn for formuesskatten og den kommunale eiendomsskatten, mente de.) Like standhaftige Den politiske prestisjen har enda en gang blokkert for fornuftige løsninger. Sp og Arbeiderpartiet var like standhaftige. Med kompromisset fra 1997 i minne hadde de i fellesskap et særlig ansvar for å rydde opp i det skattekaoset som nå får fortsette.