— Mitt støtteapparat har vært min kone, og ikke Forsvaret. Hjelpen jeg i ettertid har fått fra Forsvaret var en konvolutt med informasjon fra Blindeforbundet, sier Torbjørn Sæterbø.

Et sted på Østlandet forbereder en ny militærstyrke på 200 nordmenn seg for Afghanistan - etter ordre fra forsvarsminister Kristin Krohn Devold.

I en leilighet i Oslo prøver Torbjørn å trøste elleve måneder gamle Odin. Den lille er trøtt. Han skriker. Han var i mammas mage da det eksploderte en mine langt, langt borte, ved en støvete flyplass i Afghanistan.

Torbjørn rakk aldri å se sin sønn.

— En far har drømmer. Jeg tenker på alle tingene jeg ikke får ta ham med på. Fisketurer. Det er veldig leit.

Husker hvitt glimt

Det er grytidlig fredag 5. april 2002. Morgenen er frisk ved flyplassen Bagram 1500 meter over havet, fem mil nord for Kabul, Afghanistan. Han starter dagen tidlig, før heten blir for intens. Miner og metaller ligger så tett i jorden at å bruke detektor er nytteløst.

— De stikker som regel litt opp av bakken. Etter en halv times tid oppdaget jeg en gammel russisk personellmine av typen PMN. De er kjent for å være ustabile, sier Torbjørn.

Han er en erfaren minejeger. Han vet at der ligger 250 gram sprengstoff og bakelittplast. En dødelig kombinasjon. Hvert gram er laget for å drepe.

— Jeg begynte å sjekke litt rundt, for å se om det var flere.

Han går på luftputesko. Han stikker bajonetten forsiktig skrått ned i jorden, som er teknikken for å unngå å støte loddrett på mine. Han ser aldri minen som med djevelsk presisjon er plassert skrått i jorden for å ramme mineryddere.

— Det er det eldste trikset i boken. Men det fungerte jo. Jeg husker et hvitt glimt, jeg ble kastet bakover.

I noen sekunder er han fortsatt bevisst. Han rekker å tenke sende konen Gøril en tanke. Hva sier hun nå? Han rekker å sende en skuddsalve norske bannord ut over afghansk jord.

- Med luen i hånden

Hjemme på veggen henger brudebildet fra Cook-øyene, februar 2002. Bildet forteller om drømmer. På livreimen til Torbjørn henger en klokke. Den forteller tiden med engelsk datastemme.

Etter ulykken ble han sendt til militærsykehus i Tyskland for operasjon, og så til Norge og videre til øyespesialister i Sverige. Øynene hans var ødelagt. Legene plukket splinter fra bihulene. Konen Gøril Søvik (31) synes støtten fra Forsvaret forsvant vel fort.

— Støtten var veldig bra de første dagene. Vi ble sendt til Tyskland. Siden den gang har oppfølgingen bestått av et par telefoner, sier Gøril.

Torbjørn kom hjem til en gravid kone og livet som blind. De fleste familier har nok med det første. Nå handlet det i tillegg om sykepenger, taxikort, grunnstønad, hjelpestønad, ménerstatning, personlig assistent, lesehjelp, flere hjelpemidler. Innsamling av medisinske opplysninger. Torbjørn synes Forsvaret kunne tilbudt hjelp til å finne frem i skjemaveldet.

Ikke glemt av USA

— Uten Gøril hadde jeg ikke kommet på beina. Jeg sto der med lua i hånda. Jeg har av og til lurt på hva som hadde skjedd om jeg var enslig. Og bodde i 4. etasje.

Men det var noen som ikke glemte mannen som ryddet miner for amerikanske gutter. Før avreisen sa han opp jobben som sikkerhetsvakt ved den amerikanske ambassaden.

— Ambassadøren kom og besøkte meg. Han sa han skulle prøve å finne en jobb. De gjorde det som en takk for innsatsen. Det synes jeg er beundringsverdig.

I dag jobber han som oversetter for USAs ambassade. Kolleger har lovet å starte innsamlingsaksjon for plastisk kirurgi dersom han ønsker det.

— Du kan si mye om amerikanerne, men akkurat der har de en annen holdning. De behandler sine soldater med en respekt du ikke får i Norge.

Torbjørn etterlyser et apparat. Ingen vet hvor mange nordmenn som skal på fredsoppdrag de neste årene. Bare én ting er sikkert:

- Tøffere oppdrag

— Oppdragene og mandatene ser ut til å bli tøffere. Det kommer helt sikkert hjem flere skadde, enten de har vært utsatt for bilulykker eller andre ting. Da må Forsvaret ha klart et apparat som kan hjelpe dem videre. Det er snakk om en holdning. Et initiativ. Hittil har holdningen vært «bruk og kast», sier Torbjørn.

Han etterlyser ikke noe digert apparat til millioner av kroner.

— Det kan være en ansvarlig lege, som tar kontroll over de medisinske opplysningene. I tillegg noen som aktivt tilbyr juridisk og annen bistand når du skal begi seg inn i jungelen av trygde- og støtteordninger i offentlig og frivillig sektor.

Torbjørn har fått god hjelp fra statlige Huseby kompetansesenter. Men først og fremst fra ett hold: Hun som ikke sviktet etter at Afghanistan-kontrakten gikk ut. Hun som under solen i Stillehavet lovet ham troskap.

Også de svarte dagene.

<b>PAPPA:</b> Torbjørn har aldri sett sin 11 måneder gamle sønn, Odin.
Håvard Bjelland