Våren 2005. Bergenseren Paul Smines skulle møte staten ved Forsvarsdepartementet i retten. Kravet om yrkesskadeerstatning fra Statens Pensjonskasse hadde ikke ført ikke frem. Gisselepisoden han hadde vært gjennom i Kroatia i 1992 og traumene den utløste «kunne ikke ansees som en arbeidsulykke», hadde de anført.

– De ville trenere saken lengst mulig, slik at jeg skulle trekke meg. De sa det rett ut på telefonen, sier Paul.


I februar 2005 ringer en fortvilet mann regjeringsbygget i Oslo og truer med å sette fyr på militærleiren i Bjerkvik. Det er Tore Møllers rop om hjelp, 13 år etter FN-oppdraget i Irak. Les Tore Møllers historie her.

Det var en siste utvei, et sivilt søksmål etter såkalt ulovfestet objektivt ansvar. Ingen soldat hadde gjort det før, møtt staten til kamp på denne måten. Hvorfor skulle ikke seinskaden han fikk etter den ekstreme hendelsen gi erstatning?

Jørgen Kosmo var stevnet som vitne, siden han var forsvarsminister under Pauls FN-tjeneste på Balkan. Bergenseren hadde også vært livvakt for Ap-statsråden ved en anledning. Alle offiserene hans skulle også kalles inn. Paul ville ha pressen til stede, åpen rettssal og fortelle alt han hadde opplevd og vært gjennom på FN-oppdrag.

Det var fredag, hovedforhandlingene skulle være mandag. Så kom et siste utspill fra Forsvarsdepartementet til Paul Smines gjennom partenes advokater.

– Staten hadde begynt med et bud på 200.000 kroner, sier Paul.

Nå kom de med noe helt annet.

Hjem som ødelagt

Paul Smines hadde blitt tatt som gissel av serbiske styrker da han kjørte FN-ambulanse i Kroatia i 1992. Han ble holdt fanget en hel dag, og ble beskyldt for å være spion for FN og EU.

Pistolen ble rettet mot hodet.

Paul skulle dø.

Hadde det ikke vært for at en norsk offiser fikk forhandlet ham fri.

Han har vært i Libanon og Golfen, Makedonia og Bosnia. Det var forferdelig å vasse i lik og kroppsrester og rydde etter en sivil flystyrt i Makedonia. En jobb som egentlig ikke var FNs en gang. Men gisselsituasjonen i Kroatia var det verste.

Den hadde brent seg fast for alltid.

Han kom hjem som en god soldat.

Men ødelagt sivilist.

I 2000 prøvde han å ta selvmord på Fanafjellet. Han ble reddet av leger på Haukeland. Han fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse og ble arbeidsufør. Jobben som ambulansesjåfør ble umulig. Hva skulle han gjøre nå?

Frossenfisk til jul

Paul kontaktet Forsvaret om hjelp. Men de vendte ham ryggen, siden han ikke var tjenestegjørende lenger. Han ble bedt om å kontakte kommunen, som igjen sendte ham tilbake til Forsvaret, som sendte han til fylkeskommunen, som sendte ham tilbake bostedskommunen.

Han levde på rehabiliteringspenger og uføretrygd. 7000 kroner i måneden. Ikke hadde han penger til psykolog, terapi som han egentlig er avhengig av livet ut. I flere år hadde ikke trebarnsfaren råd til presanger til ungene. Han spiste Findus fiskemat til jul.

– Du er ikke verd noen ting når du kommer hjem, sier han.

Under utenlandstjenesten gjelder ikke arbeidsmiljøloven.

– Men når du kommer hjem, må du slåss med det norske byråkratiet og trygdeloven.

I kontakt med det norske trygdeverket forteller Paul at han også ble avkrevd detaljer fra FN-oppdragene han ikke kunne gi. Taushetsplikten han skrev under på i forbindelse med tjenesten, forbød ham å uttale seg om hendelsene.

– Men det ga saksbehandlerne blaffen i. Vi skal vite, sa de, forteller han.

Måtte bevise selv

Men Paul ga seg ikke. Han ville slåss, og fikk bruk for alt han hadde av kampvilje da han prøvde å få yrkesskadeerstatning.

– Kan du bevise at du har vært i Golfen?, spurte de i Statens Pensjonskasse. Så du må faktisk bevise selv at du har vært der i tjeneste, at du har vært utsatt for en ulykke, forteller han.

Men det skulle vise seg vanskelig. For noen kontingenter finnes det ikke dokumenter og mannskapslister i det hele tatt. Forsvaret har rotet dem bort.

Gisselsituasjonen i Kroatia var Pauls store ulykke. Men han måtte selv dokumentere at det faktisk hadde skjedd.

– Da måtte jeg nøste i Riksarkivet. Det eneste jeg fant om hendelsen, var min egen rapport. Sjefen min skrev også rapport, men den var borte ...

En pistol mot tinningen holdt uansett ikke til å få yrkesskadeerstatning. Ikke i første omgang.

Vet de vil tape

Tilbake til tilbudet som tikket inn i tolvte time den fredagen i 2005. Forsvarsdepartementets advokat la da frem et nytt forslag til forlik, Paul skulle få nesten alt han krevde.

– De innrømmet alt til slutt, sier han.

– Hvor mye fikk du?

– Det kan jeg ikke si. En del av avtalen var at summen skulle være hemmelig. Men det var ganske nær mitt krav.

BT kjenner til at mange av forlikene staten har betalt ut i slike saker ligger på mellom to og tre millioner kroner.

– Hvorfor inngår de forlik i slike saker?

– De vet at de vil tape saken, og at det vil føre til mye dårlig omtale. Og de er redd for at de skal få problemer med å rekruttere til utenlandsoppdrag.

Trenger soldatlov

For Paul Smines gjorde erstatningen at han kunne leve et anstendig liv

– Jeg kunne betale regningene mine, kjøpe et hjem for meg og ungene, en bil til å hente og bringe dem, sier han.

Erstatningen ga ressurser til å føre kamp for veteraners rettigheter videre.

– Jeg har brukt 300.000 kroner av egen lomme for å reise på møter om veteraners rettigheter, fortelle om egne erfaringer til politikere, sier 40-åringen.

Paul tror ikke regjeringens nye lovforslag vil gjøre det bedre for soldater etter utenlandstjeneste. Selv om intensjonen er at det skal bli lettere for de med psykisk seinskade å få erstatning.

– De kommer med plaster på såret, når det som trengs er en operasjon. Norges lovverk er ikke laget for å sende soldater ut av landet. Det trengs en soldatlov, som sikrer oss medisinsk oppfølging og rettigheter som enhver annen arbeidstaker. Selv åtte år etter selvmordsforsøket står jeg i dag uten behandlingstilbud.

Les også: Mørketiden — FN-veteranenes gripende historier

Les også den første reportasjen i denne serien: Irakmarerittet ingen fikk høre om

Les Rigmor Flygansværs leserbrev her.

Diskutér behandlingen av norske FN-veteraner her.

FIKK OPPREISNING: Paul Smines var svært langt nede etter oppdrag for Forsvaret i utlandet. Han mener at saken hans ble bevisst trenert da han ville søke om erstatning.
Brekke, Eirik