Regjeringen vurderer å åpne for at bistandspenger kan brukes til også å investere i pilot— og demonstrasjonsanlegg for CO2-prosjekter i utviklingslandene, både innen kraft- og industriproduksjon. Dette kommer frem i et notat som Utenriksdepartementet har sendt utviklingsminister Heikki Holmås. De begrunner det blant annet med at «utvikling og gjennomføring av slike prosjekter i utviklingsland har en vesentlig lavere kostnadsramme enn tilsvarende prosjekter i industriland».

Etter initiativ fra Norge, opprettet Verdensbanken i 2009 et fond som skal støtte arbeidet med fangst, transport og lagring av CO2 i utviklingslandene.

Norge alene om støtte

Regjeringen skryter i flere statsbudsjetter av at Norge er største bidragsyter til fondet. Norge har støttet fondet med 68 millioner kroner. Det riktige er at ingen andre land har støttet fondet med penger, før Storbritannia varslet at de vil gå inn med penger i 2013.

Regnskapene til fondet viser at Norge har tatt så godt som hele regningen, med unntak av et støttebeløp fra den internasjonale organisasjonen Global Carbon Capture and Storage Institute (GCCSI) på 13 millioner kroner. GCCSI har sitt utspring i Australia. Også denne organisasjonen har fått millionstøtte fra Norge – til et CO2-prosjekt i Sør-Afrika.

Fondet har bidratt med kartlegging av geologiske lagringsforhold og de nasjonale lovverkene. Studier, samt opplæring, kurs og kunnskapsdeling forberedes eller gjennomføres allerede i Botswana, Egypt, Indonesia, India, Kina, Kosovo, Jordan, Sør-Afrika og Maghreb-landene i Nord-Afrika.

Innsatsen gjennom fondet fremstår bare sånn passe vellykket.

Sakte utvikling

I notatet til utviklingsminister Heikki Holmås (SV) står det at Norge, i fondets styre, har tatt til orde for at fondet bør «konsentrere seg om de land der en har opplevd progresjon, og der en ser muligheter for å realisere pilot- og demonstrasjonsprosjekter».

I et annet departementsnotat fra 2012 står det at gjennomføringen av programmet «har vært noe variabel».

«I noen land er det gått saktere enn forventet, og særlig dialogen med myndigheter har flere steder vært vanskelig». Samtidig fremheves den positive utviklingen i Mexico og Sør-Afrika.

Utenriksdepartementet skriver at «både i Norge og i EU-land har tidsplanene for realisering av storskalaprosjekter vist seg vanskelig å holde, både på grunn av kostnader og finanskrise, teknologiske utfordringer og folkelig skepsis i enkelte land».

«Selv om karbonfangst og lagring sliter i motvind, er det viktig å fortsette satsingen i u-land for å bekjempe klimaendringene på lang sikt», står det i notatet som konkluderer med en anbefaling om å fortsette støtten til fondet.

Mørke utsikter

Det er laget flere konsulentrapporter om satsingen. Det Norske Veritas (DNV) har undersøkt muligheten for karbonfangst og lagring i Afrika, nærmere bestemt Tanzania, Mosambik og Angola. Konklusjonen er at det ikke ser lyst ut, og at myndighetene ikke akkurat ønsker å prioritere karbonfangst.

I en rapport til Olje- og energidepartementet skriver DNV om de tre landene:

**Angola:** Selv om vi ikke har registrert noen negative uttalelser om karbonfangst, har vi ikke klart å få greie på regjeringens syn på teknologien.

**Tanzania:** På grunn av lavt CO2-innhold i naturgassen, er det tvilsomt om karbonfangst vil være økonomisk fornuftig. Myndighetene har uttalt seg negativt om karbonfangst, men har ikke besvart henvendelser.

**Mosambik:** Den grønne utviklingsmekanismen har ikke ført til noen registrerte prosjekter, men DNV tror likevel det kan være veien inn for karbonfangst. Myndighetene har ikke besvart henvendelser.