I flere timer sto Marius Hoft i et bratt heng på Utøya. Han hadde sett bestevennen, Andreas Dalby Grønnesby, falle i døden, sett Breivik i bakhodet og vært livredd.

I dag forteller 19-årige Hoft om 22. juli i terrorrettssaken. I rettssal 250 er det helt stille mens han forteller sin historie.

Han og bestekameraten var på flukt, og hadde kommet helt til vestsiden av øyen.

Klatret ned bergside

For å skjule seg, klatret de ned en bratt skråning.

— Vi bestemte oss for å klatre ned til vannkanten. Vi skjønte det var veldig bratt, og det så nesten umulig ut å klatre ned det. Men vi måtte ta sjansen, tenkte jeg, sier Hoft.

Han klatret først, med kameraten rett over.

— Så falt Andreas.

Hoft ropte halvveis ut navnet på kameraten, før han kom på at han måtte være stille.

— Jeg kunne ikke avsløre hvor hvor jeg var, sier Marius Hoft.

Sakte gle kameraten ut i Tyrifjorden og forsvant, rundt ti meter under ham.

— Jeg gråt i et halvt minutt, bare. Så holdt jeg det inne. Jeg sa til meg selv at jeg ikke slipper ut tårer før jeg har overlevd. Om jeg overlever.

Preget forsvarer

Andreas Dalby Grønnesby fra Stange døde av fallskadene. Han ble 17 år.

I retten er det helt stille under fortellingen. Vibeke Hein Bæra, forsvarer for Anders Behring Breivik, er tydelig preget av forklaringen.

Selv hadde Hoft flaks, ifølge seg selv, over at Breivik ikke så ham. På et tidspunkt var det fri sikt mellom dem. Han så Breiviks bakhode - men terroristen snudde seg ikke.

— Jeg var klar til å bli skutt, var sikker på at han ville snu seg. Det er en selvfølge at du ser rundt deg når du leter etter folk å drepe. Men han så rett frem og gikk videre, forteller Hoft.