Hanna Kvanmo døde torsdag, 79 år gammel. Hun representerte SV på Stortinget fra 1973 til 1989. Senere satt hun i Nobel-komiteen fra 1991 til 2002.

Men slike tørre fakta sier lite om denne kvinnen fra Nordland.

Som tenåring under krigen gjorde hun tjeneste for Røde Kors i Tyskland. Det endte med landssvikdom.

I 1973 ble hun valgt inn på Stortinget. Året etter sprakk landssviksaken og Kvanmo ble landskjent. Å få rippet opp i saken på nytt ble en tøff, men også herdende opplevelse for Kvanmo.

Slikt takler skjebnen tidvis med godlynt ironi. Vel ti år senere var Hanna Kvanmo Norges mest populære kvinne, så vidt slått av kong Olav V på meningsmålingene.

I mellomtiden hadde hun markert seg som folkelig og hardtslående humoristisk representant for et SV som ellers holdt seg med ganske tørre akademikere i fremskutte posisjoner, og som den gangen dessuten ble regnet som et i overkant radikalt parti med tvilsom fortid.

Politisk betydning i bokstavelig forstand fikk hun også. Da SV ble nær utradert i 1977, mistet Kvanmo først sin stortingsplass til Høyre. Men etter noen dager kom en forsvunnet postsekk med stemmesedler til rette, og plassen ble regnet tilbake til SV.

Det ene mandatet var nok til å vippe balansen på Stortinget. Ap kunne danne regjering, med SV som støtteparti. Og Kvanmo ble parlamentarisk leder. Finn Gustavsen var eneste menige i gruppen.

Mange anekdoter og replikker i norsk politikk er knyttet til Hanna Kvanmo. Mest kjent er den fra Kåre Willochs sluttspill som statsminister i 1986. Hans trepartiregjering stilte kabinettspørsmål på en innstramningspakke Frp og Ap nektet å stemme for. Willoch hadde fått forståelsen av at SV kunne tenke seg å stemme for, noe han sa gang på gang på talerstolen. Kvanmo mente Willoch trakk henne for langt. Helt på tampen tok hun ordet og valset opp:

— Uansett hva vi sier, så sier statsministeren klippe-klippe. Så jeg gir meg, kaster kortene og sier «gris», avrundet hun.

Henvisningen til kortspillet fikk latteren til å bryte ut. Hanna Kvanmo samlet senere en del av sin humor i boken «Glis». Der skriver hun at hun angret på denne replikken. For selv om hun ikke hadde sans for datidens Kåre Willoch, unte hun ham ikke å avslutte statsministerkarrieren til latter fra stortingssalen.

I går ble Hanna Kvanmo minnet med varme av en rekke nåværende og tidligere SV-topper. Med all grunn, for uten hennes innsats for å alminneliggjøre og ufarliggjøre SV, ville partiet i dag neppe stå på terskelen til regjeringsmakt.

Selv om hun aldri var partileder, «kun» parlamentarisk leder, var ingen i tvil om hva sjefen het. Kvanmo var myndig, men også romslig. Det fikk også jeg oppleve som partiets ferske pressesekretær i hennes siste år på Stortinget. Jeg var ung og så lite fintfølende at jeg ved en anledning ytret meg offentlig mot partiets linje i en viktig sak. Landsstyret var én centimeter fra å sparke meg, da Hanna Kvanmo gikk på talerstolen og lot nåde gå for rett.

For SV var det bare en ting hun ikke kunne gjøre, nemlig å øke oppslutningen. Den sto parkert på 5-tallet inntil Erik Solheim og den miljøpolitiske bølgen plutselig kom i 1989, samme år som Hanna Kvanmo trakk seg fra Stortinget.

DØD: Hanna Kvanmo (79). Foto: SCANPIX