NEHOM-prosjektet (Neighborhood Housing Models) har forsket på urbane boligområder i åtte europeiske land. Et hovedmål har vært å finne ut hva som får boligstrøk i pressområder til å fungere godt. Det hele har vært ledet av geografiprofessor Arild Holt-Jensen ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Prosjektet har blant annet gitt ut en cd med oversikt over forskjellige vansker som kan oppstå, eksempler på hva som kan gjøres og råd om hvilke tiltak som kan gjøre et boligområde velfungerende.

— Det viser seg at Norge er i en særstilling på to viktige områder. For det første har vi aktive og engasjerte beboere i våre borettslag. Og vi har, i hvert fall stort sett, klart å unngå å lage store konsentrasjoner av mennesker som er dårligere stilt enn gjennomsnittet. Derfor er da også problemene i våre boområder mye mindre enn de er i mange andre land, sier Holt-Jensen.

Gjøre attraktivt

I Norge er det sosiale boligtilbudet bygd opp rundt borettslagene. Der skiller Norge seg ut. I andre europeiske land er store boligkomplekser med utleie det vanlige.

— De som kjøper seg en andel i et borettslag har egeninteresse i at nabolagene blir triveligst mulig. Etter at andelene kunne selges til markedspris er det norske borettslagssystemet blitt ekstremt markedsorientert. Alle som har andeler kan tjene ekstra penger på at det er et godt bomiljø, at det finnes grøntanlegg, lekeplasser, blomster og trær rundt blokkene. Dette inviterer både til egeninnsats og til å være engasjert i boligområdet. Dugnaden har vært bærebjelken i dette arbeidet. Men nye tider har gjort at det er vanskeligere å samle mange til dugnad. Flere borettslag har derfor utviklet systemer der beboerne kan betale penger til en dugnadskasse som så leier hjelp til å få ting gjort, sier Holt-Jensen.

Nedenfra og opp

Holt-Jensen sier at det er et hovedtrekk at de beste boområdene styres nedenfra og oppover. Med andre ord, der beboerne styrer mest selv, blir også bomiljøet best. Men det er også viktig hvordan denne innflytelsen organiseres. Det er avgjørende at alle, også de yngste, trekkes med og opplever et reelt ansvar for sin egen trivsel.

— Likegyldigheten brer seg der utenforstående eier, leier ut og bestemmer alt. Dette er svært synlig i Øst-Europa der staten sto for alt, og leieboerne var totalt passivisert. Da kom også forfallet kjapt. Det norske systemet med andeler gjør at folk tar ansvar og bidrar. Ut fra egeninteresse, ja vel, men det fører til at boligområdene blir attraktive og bedre på alle måter, sier professoren.

«Ikke i min bakgård»

Et annet hovedfunn er at det ikke bør være for stor dominans av svakerestilte grupper i boområdene. Over hele Europa er dette mønsteret helt åpenbart, sier Holt-Jensen.

— Hvis et område blir belastet, flytter de mest ressurssterke vekk. Dermed forsterkes problemene. I områder der det samles mange av de dårligst stilte innenlandske og store innvandrergrupper, blir det alltid problemer. Det gjelder i alle land i undersøkelsen. Men Norge skiller seg ut i positiv lei, her også. Dette skyldes blant annet den såkalte ti-prosentsregelen som gir kommunene forkjøpsrett til ti prosent av leilighetene i borettslag. Dermed har vi i stor grad unngått gettoer med mange sosialt vanskeligstilte. Men det er ikke alltid like enkelt her i landet heller. Vi kjenner alle diskusjonene der hospits eller forskjellige institusjoner skal etableres. «Ikke i min bakgård», sier de som protesterer. Det pussige er at protestene alltid er sterkest fra områder der ressursene til å takle noen mistilpassete er størst. Ingen protesterer når de i stedet blir flyttet til områder som allerede har vanskeligheter, sier Holt-Jensen.