• Ytterst på bryggen sto den mørke skikkelsen med geværet i hendene. Vi kastet oss ned og da begynte han å skyte, sier Ann Ørjebu.

Det kommer stadig frem mer uhyrlige detaljer om hva som foregikk på Utøya. Anders Behring Breivik gikk rundt i politiuniform og skjøt på både ungdom og voksne på sommerleiren.

Ann Ørjebu, opprinnelig fra Vadsø, men som nå bor i Trondheim, overlevde massakren.

— Jeg var vitne til at han løste ut en røykgranat etter at han hadde sluttet å skyte. Vi har diskutert det i etterkant, og det kan ha vært for å røyklegge seg selv, sier hun til adressa.no.

— Senere fikk jeg høre at drapsmannen hadde kastet røykgranater inn i husene før han skjøt de som løp ut, forteller Ørjebu.

Viola Bjelland, politiadvokat ved Oslo politidistrikt, forteller at de hverken kan bekrefte eller avkrefte om og på hvilken måte drapsmannen skal ha brukt røykgranater.

Flyktet i båt

Den vesle båten med tolv skrekkslagne ungdommer hadde ikke kommet langt fra land. Plutselig sto den mørke skikkelsen til Anders Behring Breivik på bryggen.

Ørjebu peker og viser på et stort bilde av Utøya hvordan hun beveget seg mens skytingen foregikk.

Stemmen hennes er rolig mens hun trygt hjemme på Byåsen i Trondheim forteller hvordan hun opplevde Utøya-dramaet.

— Klokken halv fem fredag ettermiddag ble det holdt møte i Storsalen på grunn av bombeaksjonen i Oslo. Etter møtet gikk jeg i retning Info-bygget for å høre om Gardermoen ville bli stengt på grunn av attentatet. Jeg skulle nemlig hjem samme kveld. Da jeg nesten var fremme hørte jeg de første smellene. Det var noen barn der og jeg skulle til å kjefte på dem. Jeg syntes det var upassende å leke med kinaputter etter det som hadde skjedd i Oslo. Plutselig kom folk med dødsangst i øynene og ropte: «Løp, løp!»

— Jeg snudde på hælen og sprang av gårde uten å se meg tilbake. På et eller annet vis greide jeg å tenke at jeg måtte søke skogen. Tanken var at «hvis jeg ikke ser ham, ser ikke han meg».

Kort og ujevn pust

Gjemt mellom trærne ringte Ann Ørjebu til kjæresten Henning Betten. Han skjønte først ikke hva hun sa, men forsto at han måtte ringe politiet. Deretter løp Ørjebu i retning et fjæreområde. Herfra ringte hun til moren sin. Hun rakk å si at noen drev og skjøt på Utøya, før hun hørte at noen kom gående mot henne. Angsten stakk i henne, men det viste seg å være to av leirdeltakerne, en ung jente og en voksen mann.

— De ville legge på svøm, men jeg var skeptisk. Jeg kjente at jeg pustet kort og ujevnt og tenkte jeg ikke ville holde ut lenge i vannet. Det lå også et hus like ved der jeg befant meg, men jeg torde ikke gjemme meg der.

Torde ikke se

— Jeg så flere lik på bakken. Det var første gang jeg hadde sett døde mennesker. Jeg var redd for min egen reaksjon. Kanskje ville jeg ha frosset helt fast om det hadde vært noen jeg kjente. Jeg torde ikke se etter, sier 24-åringen.

Etterpå løp hun ned mot bryggen der det lå noen båter. En gruppe ungdommer forsøkte å få startet en liten motorbåt. Mens dette pågikk sto Ann Ørjebu i vannet femti meter fra båten. Bare det å løsne fortøyningen var et stort problem for ungdommene. En av dem prøvde å få motoren i gang ved å trykke på en grønn knapp. Men knappen hadde ingenting med motoren å gjøre. Det var båthornet. Lyden gjallet over øyen og alle var redde for at dette ville lokke drapsmannen til bryggen.

Kastet seg ned i båten

Ungdommene greide etter mye om og men å ro båten ut på vannet. Ann Ørjebu svømte etter den. I båten ventet hjelpende hender som løftet henne oppi.

— Vi var ikke kommet langt fra brygga da en jente sa: «Der er han!» . Ytterst på bryggen sto den mørke skikkelsen med geværet i hendene. Vi kastet oss ned og da begynte han å skyte. Tankene svirret. Hva skjedde om han traff bensintanken? Vi hørte at han traff noe, sannsynligvis brannslukkingsapparatet. Den store skrekken var at han skulle følge etter oss i en annen båt. Vi lå som sild i tønne i båten og ville vært enkle å drepe. Men etter hvert sluttet han å skyte. Sannsynligvis orket han ikke bruke mer energi på oss. Det var lettere mål andre steder på øyen, sier Ørjebu.

Da båten nærmet seg land på den andre siden sto en politimann i sivil og ventet på dem. Han sa at de skulle ro mot ham og at alt ville gå bra.

— Vi stolte ikke på ham. Drapsmannen hadde jo også utgitt seg for å være politi, sier 24-åringen.

- Ringte og sa jeg levde

I stedet lot de seg drive med strømmen. Etter en stund kom en voksen mann og en gutt kjørende opp i båt på siden av dem. De fikk tauet ungdommene inn til land. Der ventet naboer med pledd og varme klær.

— Jeg fikk låne en telefon og fikk ringt til samboeren min. Det ble en kort samtale. Jeg sa jeg var i live og at jeg elsker ham.