Bak nyhetene

SETT UTENFRA kan Bali-toppmøtet fortone seg som et storpolitisk mageplask, trass i den høydramatiske avslutningen i går formiddag. En mer nøktern og korrekt observasjon er at forventningene aldri sto i rimelig forhold til det FN-konferansen realistisk sett kunne oppnå. Det var aldri meningen at møtet skulle vedta noen ny bindende avtale om utslippsreduksjoner. Ministerne kom til Indonesia for å bli enige om en ting: å starte forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale. Det klarte de til slutt, etter gråt og tenners gnissel.

Å bli enige om et mandat høres unektelig ut som en knusktørr ambisjon på slutten av et år der klimaendringene har dominert det internasjonale nyhetsbildet og den ene alarmerende forskningsrapporten har avløst den andre. Folk flest forventer handling nå, at politikerne leverer svar på utfordringene som FNs klimapanel har levert i form av tung vitenskapelig dokumentasjon. Eller som generalsekretær Ban Ki-moon sa det:

– Dersom vi forlater Bali uten et klimagjennombrudd, har vi sviktet både dagens og morgendagens innbyggere på jorden.

I DRAGKAMPEN SOM pågikk utover natten og lørdag morgen, ble det derfor maktpåliggende for en rekke land å unngå skurkerollen.

USA, eller mer korrekt – Bush-administrasjonen, gjorde likevel lite for å rette opp sitt omstridte klimarenommé her på Bali. Rett skal være rett: USA viste en smule fleksibilitet i innspurten, men innrømmelsene var ikke av det kostbare slaget.

Forhandlingsdramaet lørdag formiddag endte med at EU, og til slutt USA, gikk med på en forpliktelse om å overføre klimavennlig teknologi til u-landene. Til gjengjeld gikk de fattigste landene med på å påta seg forpliktelser om tiltak – i en eller annen form – i en ny klimaavtale.

USA SATTE FOTEN ned mot tallfestede mål om utslippskutt innen 2020 som en «rettesnor» for prosessen frem mot København-møtet i 2009. Målsettingen som amerikanerne klarte å blokkere, sa at de rike industrilandene skulle arbeide mot utslippskutt i størrelsesorden 25-40 prosent innen 2020, målt mot 1990-nivå.

Når USA, og andre rike land, setter seg på bakbeina, er det lett for fremadstormende utslippsland som Kina og India å gjøre det samme. Logikken er såre enkel sett fra Beijing og New Delhi: Hvorfor skal vi forpliktelse oss, når klodens største utslipper ikke vil være med å dra lasset?

Bali-møtet demonstrerte for all verden hvilken innflytelse to asiatiske stormaktene India og Kina vil utøve utover i det 21. århundre. Maktdemonstrasjonen de to asiatiske stormaktene viste i den dramatiske innspurten var, som Erik Solheim sier, en forsmak på det nye storpolitiske verdensbilde.

HER PÅ BALI var det flere som undret seg om president Bush i det hele tatt er opptatt av sitt ettermæle. De samme observatørene var sikker på at USAs neste president, enten det blir en republikaner eller en demokrat, vil gjennomføre en klimapolitisk snuoperasjon. Mye kan altså forandre seg innen det avgjørende København-møtet om to år.