JENS ELMELUND KJELDSEN

Hun er begavet med en god hukommelse for fakta, lovregler og tall. Den bruker hun til å slå ting fast og sette motstanderen på plass; som da hun i en diskusjon for et kort øyeblikk lukket munnen på Kristin Halvorsen ved å konstatere at uten kontantstøtten vil 80.000 barn mangle barnehagedekning i 2008.

Gjennomskuer

Noe av det Solberg gjør effektivt er nettopp å gjennomskue, demontere og utstille andres argumentasjon. Hun innleder ofte med å peke på motsetninger eller svakheter i motstanderes posisjon og kommunikasjon:

«Arbeiderpartiet er for at folk skal få valgfrihet gjennom å betale selv, men når vi ønsker å gi valgfrihet til dem som er avhengige av det offentlige, de som er svake, de som har problemer med å betale, da er man plutselig mot at de skal få valgfrihet!» Deretter fortsetter hun vanligvis med å fortelle hva Høyre mener er den rette politikken: «Vi mener faktisk at alle skal få valgfrihet. Også til å bestemme hvem som skal komme innen for hjemmet ditt for å hjelpe deg.»

Kjente saker på ny måte

Ved å peke på hvordan andre velger ord og argumenter, evner hun å få tilhørerne til å se kjente saker på en ny måte, eller i det minste fra hennes synspunkt. Som da hun i TV 2s folkemøte i Ålesund gjorde oppmerksom på hvordan venstresiden taler om fattigdomsproblemene:

«Hver gang man diskuterer dette, så begynner man å snakke om — ikke fattigdomsproblemene - men om forskjellene! Forskjellene i det norske samfunnet!»

Røkke og Pan Fish

Mye av den argumentasjonen, påpekte hun, «dreier seg om en tro på at de fattige får det bedre av at de rike får mindre penger. Det var ingen som ble rikere i dette landet den dagen Røkke tapte en halv million på børsen. Men forskjellene ble mindre. Det vet de fleste i denne byen her, at når Pan Fish gikk dårlig, så fikk ikke de fattige det bedre i Ålesund.»

På samme tid blottlegger hun måten debatten blir ført på (forskjeller fremfor fattigdom) og avleverer sitt eget politiske argument (vi skal gjøre de fattige mindre fattige, ikke de rike mindre rike). Hun støtter argumentet med et nasjonalt eksempel (Røkke) og avrunder det med et lokalt, som de tilstedeværende i salen kan nikke gjenkjennende til (Pan Fish).

Det likte publikum i Ålesund, og honorerte Solberg med kraftige klappsalver.

Skolelærer

Vanligvis er hun ikke særlig god til å skape klare poengterte avslutninger som tydelig forteller tilhørerne at hun er ferdig og oppfordrer til applaus.

Hun minner mer om en skolelærer, enn om en medrivende folketaler. Hun har en tendens til å bruke tid på å forklare hvordan ting henger sammen, hvordan EU fungerer eller hvordan straffeloven er utformet. Forklaringene er gode, men det er ikke alltid like tydelig hvorfor det hun sier er gode argumenter for å stemme på Høyre.

Byråkratsjargong

Og det er sjeldent særlig underholdende. Byråkratsjargongen blir for teknisk og detaljert, og bruken av ord som «proteksjonistisk» og «føderal» for fremmedartet. Derfor fungerer hun ikke alltid like bra på folkemøter hvor tonen er festlig og fyndig. Hun snakker for rolig og resonnerende.

Som da hun i en debatt forklarte hvorfor skattelettelser er viktig for eldreomsorgen, og hvorfor mindre skatt ender med å gi flere skatteinntekter.

«Vi opplever altså nå fra kommune til kommune rapporter om rekordøkninger i skatteinntekter. Hvorfor det? Jo, fordi vi nå har fått orden på økonomien, og når du har fått orden på økonomien, så får du også mer skatteinntekter til kommunene. Og da innebærer det at vi har råd til å satse mer på de offentlige oppgavene.»

Hun fremfører et argument, men stilen er logisk resonnerende: Fordi A, så B, og fordi B så C, altså er A lik C. Selv det retoriske spørsmålet («Hvorfor det?») forekommer analytisk.

Best i samtale

Når Solberg i folkemøter likevel klarer å nå frem med sin saklige stil, senker det seg en lyttende ro. Verken hun eller resonnementene gjør mye vesen av seg, men de blir oppfanget.

Som regel kommer stilen best til sin rett i intervjuer og samtaler med journalister, hvor hun uten å måtte kjempe om ordet rolig kan opplyse om hvordan en sak virkelig henger sammen.

STABIL OG STØDIG: Høyre-leder Erna Solberg er mindre energisk og intens enn for eksempel SV-leder Kristin Halvorsen (t.h.). Men samtidig signalerer hun noe stabilt og stødig. Fysisk tyngde kan gi inntrykk av faglig tyngde, mener retorikkekspert Jens E. Kjeldsen. Her fra folkemøtet i Bergen i august.<p/> ARKIVFOTO: SCANPIX