Det er stor motstand mot krav om kvotering av innvandrere i arbeidslivet blant Hordalands bedriftsledere, selv i den mildeste formen.

Ni av ti avviser krav om kvotering hvis søkerne stiller helt likt med hensyn til kvalifikasjoner. Kun én av ti stiller seg positiv til at staten skal kunne stille krav om en viss andel av innvandrere i bedriftene. Seks av ti er ikke interessert i å motta rådgivning for å få økt kunnskap rundt rekruttering av ikke-vestlige innvandrere

Resultatene kommer frem i en fersk undersøkelse som MMI har utført for Integrerings— og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Samtidig sier ni av ti at de kan tenke seg å innkalle minst én søker med innvandrerbakgrunn til intervju, en av fem opplyser at de har som mål å oppnå mangfold på arbeidsplassen.

Teori og praksis

— Hvis bedriftene praktiserer og følger opp det de hevder i undersøkelsen, vil vi raskt se resultater, sier Osmund Kaldheim, direktør for IMDi.

Skulle det vise seg å være langt mellom liv og lære, og praksis ikke følge teorien. vil debatten om kvotering komme tilbake som et rekyl, tror Kaldheim. Han vil likevel ikke si i klartekst at han går inn for kvotering av innvandrere.

— Det er et politisk spørsmål. Men vi ser at det ligger et betydelig potensial i de positive virkemidlene. Nemlig å få bedriftene til å innkalle innvandrere til intervjuer, å tilby innvandrere praksisplasser og liknende.

IMDi-direktøren søker støtte i erfaringene fra det offentlige. Etter at det ble stilt krav om innkalling til intervju av minst én søker med innvandrerbakgrunn til stillinger i statsforvaltningen, er resultatene merkbare.

Statlig suksess

Av 7000 utlyste stillinger i statsforvaltningen ble 1546 søkere med ikke-vestlig bakgrunn innkalt til intervju. 430 fikk jobb. Det er nesten en av fire.

— Det er et stort potensial for innvandrere i arbeidsmarkedet som ikke er tatt ut, sier Kaldheim.

— Det viser også at mange innvandrere er kvalifiserte til utlyste jobber. Problemet er at de ofte ikke kommer til intervju.

Han peker samtidig på at det private næringsliv tidligere har vært flinkere enn stat og kommune til å gi folk med minoritetsbakgrunn en åpning på arbeidsmarkedet.

Ekskluderende jobbmarked

Mangel på praksis er et hinder på vei inn på jobbmarkedet, understreker Kaldheim.

— Arbeidsgivere etterspør kompetanse, erfaring og referanser. Hvis innvandrere ikke kommer inn på jobbmarkedet, vil de heller ikke kunne skaffe seg praksis eller nettverk. Dette virker ekskluderende på innvandrere.

I bydelen «Gamle Oslo» i hovedstaden. Satte de som mål at deres ansatte skulle speile befolkningen i bydelen. Andelen ansatte med innvandrerbakgrunn er nå på rundt 25 prosent.

- Leter etter speilbilder

Kaldheim mener at noe av problemet er at arbeidsgivere i stor grad leter etter det han kaller «norsk-norsk» kompetanse, ikke realkompetanse.

— Leter vi etter et speilbilde av oss selv, vil innvandrere ha større problemer med å vinne frem, mener Osmund Kaldheim, som finner mange fellestrekk mellom integrasjonsspørsmål og likestillingskampen.

— Innvandrere møter mange av de samme motforestillingene som kvinner gjorde da de kjempet seg inn på arbeidsmarkedet.