Opptil tre ganger om dagen kaster de seg ut i lufta fra 1.000 meters høyde. De liker å ha det litt spennende.

Høydeskrekk

— Jeg har høydeskrekk. Liker meg ikke fire-fem meter oppe i en høy stige, sier den erfarne basehopperen Ronny Risvik fra Stavanger til NTB.

Han forstår at folk mener at basehopperne er litt gærne.

Med åpne øyne hopper de ut over kanten. Noen slår salto før de legger seg i riktig posisjon. De rekker å se den bratte fjellveggen innenfor i løpet av et antall sekunder i fritt fall før de trekker i snora som utløser skjermen. Deretter styrer de skjermen ned mot landjorda.

Landingen skjer på Geitaneset ved Lysefjorden. Der pakker de sammen utstyret og er klare til neste hopp.

I god form

Den to timer turløypa opp til hoppstedet betegnes av den lokale turistinformasjonen som tung. Du må være i god form for å drive denne ekstremsporten.

Hoppene skjer, så langt det er mulig, i kontrollerte former. Vinden må være på deres side. Instruktøren har radiokontroll med base og med båten som venter nede på fjorden utenfor landingsstedet.

Mens hoppingen i Kjerag skjer i kontrollerte former, hopper folk ut fra fjelltopper rundt omkring i landet uten at noen hører om det. I Trollveggen hoppes det ulovlig.

— Fint hopp, sier finske Anna Pitkänen fornøyd etter hoppet.

Det er Annas tredje basehopp, og denne gangen føler hun at hun fikk det til.

Batman

Basehoppere i "fugledrakter" med vinger får ekstra fart ut fra fjellet. De likner på Batman der de farer gjennom lufta. Noen når svært langt ut, før de trekker i snora og styrer ned mot bakken.

— 39 sekunders fritt fall, slår amerikaneren Mark Sheehan fast. Han har over 200 basehopp bak seg. På vei ned kunne han nyte utsikten over Lysefjorden på den varme sommerdagen.

Mark er en av basehopperne med egen forsikring for basehopping i Europa. Den vil dekke utgiftene til en redningsaksjon dersom noe skulle gå galt.

— Det var hopperens egen feil, er basehoppernes forklaring på de tre ulykkene som er skjedd i sommer. Dødsulykken i juli skjedde fordi den amerikanske kvinnen ikke utløste skjermen. Spanjolen som havnet på en fjellhylle overlevde, nettopp fordi han fulgte prosedyren.

Kontrollere hoppet

— En basehopper må ha kapasitet til å ha kontroll over hoppet sitt, sier lederen i Norsk Baseforbund, Stein Edvardsen. Til nå har han logget over 420 basehopp. Omtrent halvparten er gjort fra Kjeragmassivet.

— Det er kjekt å oppleve et basehopp, en fin opplevelse, gøy, og miljøet er veldig bra, sier mannen som i 1994 var førstemann som hoppet med skjerm fra Kjerag.

— Det første hoppet fra Kjerag sitter godt i minnet. Jeg følte at jeg hadde overvunnet fjellet, sier han. Siden den gang har hoppet fra Kjerag nesten hver sommer.

- For mange ulykker

Edvardsen innrømmer at det har vært for mange ulykker under basehopping.

— Vi er her for å kontrollere hoppingen slik at vi unngår ulykker. Vi aksepterer ingen ulykker. Vi skulle så gjerne forhindret alle ulykkene, men dessverre klarer vi ikke det, sier han.

Edvardsen viser til at frekvensen på uhell og ulykker går ned, og at det går den rette veien.

Det har skjedd betydelige forbedringer siden 2000, et år med mange ulykker og to omkomne. 2001 ble et nesten skadefritt år. Stavanger Base Klubb har satt strengere krav til erfaring og strenge kriterier for å få lov til å hoppe i Kjerag.

— Stavanger Base Klubb arbeider med å gjøre basehoppet så sikkert som mulig, sier han.

— Det er en farlig sport. Ting kan skje underveis, selv om du forbereder deg godt nok, sier han.

(NTB)

RETT NED: - Jeg har høydeskrekk. Liker meg ikke fire-fem meter oppe i en høy stige, sier den erfarne basehopperen Ronny Risvik. Så kaster han seg utfor Kjerag. <br/>Foto: Scanpix/Thomas Bjørnflaten