– Halvparten av landets kommuner har under fem tusen innbyggere, og i mange av disse er det bare én stilling eller mindre i barnevernstjenesten. Ofte er det så små og gjennomsiktige forhold at terskelen blir veldig høy før barn som er utsatt for omsorgssvikt får den hjelpen de trenger, sier Hjermann.

Han har mer enn én gang fått henvendelser fra barn som er i nød og som sukker fortvilt at det er tanten som tar seg av kommunens barnevernstjeneste. Da er det forståelig nok alt annet enn lett å be om hjelp.

Om omvendt. De som sitter med dette ansvaret i et miljø hvor alle kjenner alle vil forståelig nok kvi seg i det lengste for å gripe inn – rett og slett av frykt for å bli stemplet som «bygdeheks».

– Jeg har sett eksempler på at henvendelsene øker merkbart der en kommune legger ut barnevernstjenesten til nabokommunen, sier han.

Minst to fagpersoner

Hjermann opplyser at han har bedt barne— og likestillingsminister Anniken Huitfeldt ta initiativ til at ingen barnevernskontor er bemannet med færre enn to fagpersoner. Det er svært ofte nødvendig for dem som arbeider der å ha en kollega å drøfte sakene med. Det sier seg selv at kommuner med bare noen få hundre innbyggere ikke makter å tilby et slikt apparat, understreker han.

– Jeg vil si det så sterkt at det er direkte uansvarlig å ha bare én person i kommunen til å ta seg av barnevernssaker, sier Hjermann.

– Mange hevder at interkommunalt samarbeid, ikke minst om barnevernstjenesten, er et fullgodt alternativ til kommunesammenslåing?

– Foreløpig ser jeg ingen gode argumenter for et slikt standpunkt. Men den type samarbeid er selvsagt bedre enn at de minste kommunene skal stelle med disse tjenestene hver for seg.

Problemet med interkommunalt samarbeid er at det politiske ansvaret blir pulverisert.

– Stortinget har abdisert

Hva er en ideell kommunestørrelse med tanke på å opprettholde en fullverdig barnevernstjeneste?

– Det lar seg ikke gjøre å sette opp noe ideal, for avstandene i Kommune-Norge er så vidt forskjellige. I enkelte kommuner er det nesten en dagsreise fra den ene kanten til den andre, men vi for eksempel i Vestfold kan krysse flere kommunegrenser i løpet av en kort sykkeltur.

– Det er helt nødvendig at kommunene har en viss størrelse for å kunne tilby en robust barnevernstjeneste. Vi lever i en tid med mer moderne og raskere kommunikasjonsmidler enn vi hadde da kartet ble tegnet forrige gang. Vi trenger nå en sentral kommisjon som kan tegne et forslag til kommunekart på nytt, fortsetter barneombudet.

Han har riktignok «full forståelse» for at historiske grenser er vanskelig å fjerne ut fra følelsesmessige forhold. Men det er på høy tid å handle.

– Stortinget har nær sagt abdisert i debatten om kommunesammenslåinger, i og med at de skal skje på frivillig basis. Ved å gi fra seg makten på den måten, får vi ikke noe funksjonelt og tidsmessig kommunekart. Slik jeg ser det, trenger vi en modig nasjonalforsamling som kan tegne kartet på nytt, sier barneombud Reidar Hjermann.

MINIMUM TO: Barneombud Reidar Hjermann mener at det bør være minimum to fagpersoner til ta seg av barnevernstjenesten i en kommune.
Paul S. Amundsen