LENE NOER BORREVIK

For de fleste er det vanskelig å begripe at det går an å gå gjennom en hel barndom og det meste av ungdomstiden uten å ytre seg til andre enn mor, i de ekstreme tilfellene, vanligvis til de aller nærmeste i familien og kanskje noen få venner.

Selektiv mutisme er en lite kjent diagnose, og et jomfruelig forskningsfelt. I Norge er Heidi Omdal en av to forskere på området. Hun er halvveis i doktorgraden om de merkelige, tause barna.

Slitsomt for de voksne

— På en måte er de fanger, og fangevoktere. De blir låst i sin egen fastlåste kommunikasjon, og klarer ikke å komme ut av det. Det er en måte å få kontroll på, ingen kan tvinge deg til å snakke, forklarer Omdal.

Selektiv mutisme er en diagnose med store mørketall. Omdal tror også at det er en del feildiagnoser. Flere med selektiv mutisme viser dette symptomet i kombinasjon med andre, bedre kjente lidelser, for eksempel språkvansker. Dermed er det ofte den diagnosen som stilles.

Men et barn med selektiv mutisme gjør inntrykk i en barnehage, skoleklasse eller i en familie. Det er slitsomt for en lærer å ha en elev som ikke svarer, ikke meddeler seg eller ytrer seg på noe vis. Det er tøft for besteforeldre, tanter og onkler når den unge slektningen slutter å snakke med dem, og for andre voksne som møter tause barn er det ikke lett å vite hvordan man forholder seg.

Medfødt sårbarhet

Andre barn godtar lettere at en barnehagekompis eller klassekamerat aldri snakker. De opplyser gjerne nye voksne om dette, og prøver å snakke på vegne av det tause barnet.

— Som regel er selektiv mutisme - at barn velger seg noen få de snakker med og noen få situasjoner de snakker i - en lidelse som bunner i angst, en sosial fobi. Bak ligger ofte en utrygghet, en sårbarhet som kanskje har vært der helt fra fødselen, sier Omdal.

Hun understreker at den sosiale angsten ikke må forveksles med sjenerthet. Angsten stikker langt dypere. Barn med selektiv mutisme kan også være svært utadvendte og livlige i trygge omgivelser, ofte i uformelle sammenhenger med andre barn, noe som kan gjøre det ekstra vanskelig å forstå at de ikke vil snakke. Voksne reagerer gjerne med press og lokking, noe som gjør at barnet kan utvikler en stadig sterkere skyhet.

— Dette er ofte bestemte barn, de kalles gjerne sta. Det krever mye utholdenhet ikke å snakke i årevis, konstaterer Omdal.

Perfeksjonister

Tausheten utvikler seg til en rolle som etter hvert blir en del av barnets identitet. Bakgrunnen er gjerne sammensatt, men Omdal mener at mange av barna som har eller har hatt selektiv mutisme har forekomster av sjenerthet i familien, uten at det har vært ekstremt. Atferden kan også være lært i familien.

— Ofte er det barn som er redde for ikke å lykkes godt nok, de er perfeksjonister og tør ikke prøve og feile. Enkelt sagt handler det om å være redd for å dumme seg ut, men denne redselen er langt sterkere enn det folk flest opplever, sier hun.

— Vi ser at sammenhenger og omgivelser som er mindre formelle og der det gjerne ikke finnes en fasit eller en eneste riktig måte å gjøre ting på, kan fungere bedre for noen av disse barna. Den formelle klassesituasjonen, med krav til prestasjoner blir vanskelig, mens rollespill og lek kan gi barna større frihet til å uttrykke seg.