Tikken Manus vet ting ingen andre vet om norske motstandsfolks likvidasjoner. Selv ikke ekte mannen Max Manus kjente hemmelighetene. Men elskeren visste han om.

9. APRIL 1940. Tyske soldater marsjerer i Strandgaten i Bergen. På et fortau står søstrene Ida Nikoline «Tikken» Lindebrække og søsteren Kari. Det har vært en underlig morgen. Natten før ringte telefonen hjemme på Kalfaret; en opphisset general insisterte på at Tikken måtte vekke faren, fylkesmann Gjert Lindebrække. Norge var i krig.

— De første tyskerne møtte vi i Strandgaten. Og det må jeg innrømme: Flottere mannfolk har jeg aldri siden sett. Husk at det var kremen av Tyskland: Alle var lyse, alle hadde blå øyne, alle med pen figur, alle like høye.

DET ER BLITT SENSOMMER, sekstiåtte år senere. I et vennlig, lyst rom sitter Tikken Manus og ler. Hun er blitt 94 år, men bor hjemme på Landøya utenfor Oslo, omgitt av klassisk musikk og et knippe røde trehus med barn, barnebarn og oldebarn i.

Hun er dårlig til bens, ser ikke lenger så godt. Man skulle ikke bli eldre enn 80 år, sier hun. Hun er fjorten år på overtid. Hun synes i grunnen det holder nå.

— Nu går det bare én vei. Når man er ung, går det alltid to-tre veier samtidig.

Sier Tikken. Livet hennes tok mange veier.

MANGE VET at Tikken etter krigen ble gift med en av våre mest dyrkede motstandsmenn, Max Manus. Det bare få vet, er at denne 94 år gamle damen sitter alene på en rekke hemmeligheter om noe av det mest kontroversielle i vår krigshistorie: drap utført av norske motstandsfolk.

På et lite kontor i Stockholm var bergensjenten under krigen nemlig kontakten mellom engelsk militær-ledelse og Kompani Linge; britisktrente nordmenn som utførte sabotasjeaksjoner mot tyskerne. Fylkesmannens datter forsynte «gutta» med vå¬pen — og selvmordspiller de måtte svelge om de ble tatt av tyskerne. Og taushetsløftet hun ga for over seksti år siden, vil hun aldri bryte, insisterer hun.

Motstandsmenns likvidasjoner er fremdeles betent og lite omtalt.

Noen av «guttene» kom aldri tilbake til Stockholm. Men de som kom tilbake, tok Tikken seg av: sørget for middag, vin, trøst og ledige timer - før hun igjen sendte dem til Norge på nye oppdrag.

Bare de aller nærmeste kjente hennes egentlige navn. Hun hatet avskjedene, visste aldri om hun ville se guttene igjen. Etter hvert var det én som gjorde avskjedene ekstra vonde - en liten fyr med svartfarget hår. Dekknavnet hans var «Tollef». I virkeligheten het han Max Manus.

«NÅR MAN ER UNG, går det flere veier.» Før krigen hadde Tikken allerede prøvd et par veier. Én tok henne til kontorjobb i England, en annen til Frankrike for å lære fransk. Det var førkrigstid, det var Paris, det var lange, sorgløse netter fulle av vin, sigaretter og politiske diskusjoner på Montparnasse. Tikken fra Bergen var nitten år. Hun møtte sin første store kjærlighet. Legen Didier fra Transylvania.

— Jeg var utrolig lei meg for at han ikke ba meg bli. Han syntes han ikke hadde noe å by meg.

Tikken dro skuffet til ny jobb i England, der hun raskt giftet seg med George Bernardes, engelsk diplomat. I 1939 kom sønnen George. Fremdeles tenkte hun mye på Didier.

Tikken vantrivdes som gift, ville skille seg og reise til Norge.

— Det var meget uvanlig, og det skulle også ta en haug med år før jeg fikk skilsmisse. Mannen min nektet. Det livet var så tomt - gå i klubben, spille tennis … Det var ikke noe liv for meg. Jeg ville ha et aktivt liv, og arbeide. Og det var jo også meget uvanlig.

HUN RAKK HJEM før krigen. Mann og sønn fulgte med. Etter tyskernes okkupasjon dro Tikken, lille George og Tikkens mor til Brakanes hotell i Ulvik, som familien eide og søsteren Kari skulle overta.

— Vi har snakket om det siden; det var en av de hyggeligste epokene vi har hatt i våre liv. Midt i all elendigheten var det et sånt samhold. Vi koste oss med det lille vi hadde, og sloss om sigarettene, som var gull verd. Vi var så røkhungrige, - de sigarettene var himmelen på jord, ler Tikken.

— Det eneste illegale Kari og jeg gjorde, var å selge noen gamle kjeledresser til tyskerne, for sigaretter. Det har jeg skammet meg over hele mitt liv. Men altså - større synd har jeg ikke begått.

Tikkens mann, George, var i Haugesund, der han var engelsk konsul. I et bombeangrep i Åndalsnes fikk han tretten brudd på hodeskallen. Han ble sendt til Sverige for operasjon. Tikken ble sendt etter, og meldte seg til arbeid for engelskmennene. Det ble åpningen til en helt ny verden.

Alle guttene i Kompani Linge hadde jo fått jenter i England. Max hadde også en

Tikken Manus

- JEG BLE INNKALT til intervju av en veldig ubehagelig dame. «Are you used to handling a pistol?» åpnet hun. «I himmelens navn,» tenkte jeg, «Langt der ifra.» Tikken fikk jobben.

— Etter krigen har jeg gått mye på jakt, men den gangen hadde jeg knapt sett en pistol. Det var ekkelt, bare riktig ekkelt å ha med våpen å gjøre. Hver mann fikk også med seg en giftpille av meg, for at han skulle kunne ta den selv. Og det var jo enkelte som gjorde det også.

— Som døde av piller som du delte ut?

— Ja.

— Hvordan opplevde du disse tingene?

— Du vet jo aldri om den pistolen kommer til å drepe et menneske. Nei, jeg likte det ikke.

Én del av jobben mislikte Tikken mer enn mye annet: å sensurere kjærlighetsbrev.

— Alle guttene i Kompani Linge hadde jo fått jenter i England. Max hadde også en, Olive het hun. De kjærlighetsbrevene - det var jo nesten pornografi. De var så dumme! Du kunne le deg i hjel.

Tikken ler, slik 94 år gamle damer noen ganger kan le: litt bedrevitende, men overbærende.

RESTEN AV LIVET sto Tikken pent i skyggen av Max. Nasjonalhelten. Motstandsmannen som senket det tyske troppeskipet «Donau». Villmannen med fire års skolegang, som skjøt bjørn på kloss hold og festet med kong Haakon og Thor Heyerdahl. Mannen som, helt frem til han døde 20. september 1996, ustanselig ble stoppet av nordmenn som ville takke ham for hans krigsinnsats.

Et skritt bak gikk Tikken. Hun ville det slik, sier hun, det falt henne naturlig.

— Dessuten tror jeg han likte den oppmerksomheten.

Tikken hadde hørt om Max Manus da hun kom til Stockholm i januar 1943; han hadde drevet med sabotasje i flere år.

— Vårt første møte var egentlig veldig ... usentimentalt. Jeg ble i grunnen skuffet. Han var ikke spesielt høy og hadde svartfarget hår. Jeg hadde tenkt meg en sånn vikingtype.

Men én kveld ble Tikken og Max sittende og snakke.

— Jeg fikk et så annet inntrykk av ham. Han var så levende - et skjønt menneske, det må jeg si. Han hadde jo hatt et underlig liv. Det komiske er at det var diametralt motsatt av mitt; jeg vokste opp i borgerlige forhold. Max' liv var i grunnen ganske vilt. Til det siste, i grunnen. Han var... alt du kan ønske deg. Kjærlig og omtenksom i all sin villmannskap. En fenomenal mann. Vel. Den aftenen bestemte vi oss for at vi for det første måtte treffes igjen snarest mulig, og så måtte vi tenke på fremtiden. Det gjorde jo livet lettere for meg.

— Du visste at dette var en mann som kunne komme til å bli drept i operasjonene du sendte ham ut på?

— Ja. Det var fryktelig.

Rundt tyve ganger tok de farvel. De visste aldri om de møtes igjen.

SÅ KOM FREDEN. Tikken ble igjen i Stockholm. Hennes mann George nektet henne fremdeles skilsmisse. Sønnen George var blitt seks år da Tikken den 12. juli 1945 tok et dramatisk valg:

— Jeg kidnappet ham. Direkte kidnappet ham. Andreas Aubert, en av Linge-guttene, kom og hentet oss med bil.

— Var du redd?

— Ja. Hvis min mann hadde oppdaget oss, kunne han som diplomat ha stoppet oss. Jeg hadde mageknip helt til vi var over grensen til Norge. Men da satte vi oss ved et vann ved Ørje og tok en drink. Vi var ikke så strenge den gangen.

Ja. Det er i grunnen historien. Siden var det jo bare lykke og lys. Det må jeg si. Helt til Max døde hadde vi bare gleder. For en så¬pass sterk person som ham, og en så sta og sterk person som meg, hadde vi et fabelaktig samliv. Vi tok veldig hensyn til hverandre. Jeg hadde fått jobb for Harald Grieg i Gyldendal. Den jobben elsket jeg, men til jul startet Max agenturfirma for kontormaskiner, og da måtte jeg bruke kreftene på det. Han hadde jo ingenting, og jeg kunne liksom gjø¬re så mye. Vi var sammen 24 timer i døgnet.

— Ble du ikke gal av det?

— Skulle tro det, men vi syntes bare det var hyggelig. Å gud, å kjøre hjem sammen, og så ta seg en liten pinne. Du aner ikke all den moroen vi hadde.

Artikkelen fortsetter under bildet

Scanpix

MAX OG TIKKEN var velkommen overalt i årene etter krigen.

ETTERKRIGSÅRENE var tettpakket.

— To søte barn på rappen, og tilgang på så mye vin og brennevin og sigaretter og alt mulig som vi ønsket. Det hadde sine fordeler å være helt, absolutt.

Ekteparet Manus var velkommen overalt. Det var invitasjoner til Slottet, det var jaktturer, det var utenlandsreiser. Firmaet tok tid. Og det var tre barn. Og barnepike.

— Det meldte seg en søt, ung dame. Hun sa: «La meg si med én gang, at jeg er tyskertøs, og denne lille piken, hun er et tyskerbarn.» Max svarte: «Det spiller ingen rolle, hvis du er et snilt og greit menneske og vil ta deg av mine barn.»

— Hun ble moren til mine barn i de fjorten årene hun var hos oss. Hun var et fantastisk strålende menneske. Jeg kan ikke takke nok.

Max og Tikken ansatte også Walter Fyrst, nazi-propagandamannen som i landssvikoppgjøret fikk fire og et halvt års fengsel.

— Han hadde sonet sin straff, mente Max. Det var jo så mange som ikke mente å bli nazister, og så mange som var det jeg kaller stripete. Tenk på alle bøndene som ble søkkrike. Fattige vestlandsbønder ... Jeg tror motivasjonen for de fleste var økonomi. Ikke ideologi, men penger. Det var vanskelig å velge hvilken side du skulle kjempe for før krigen. Det tenker man ikke over i dag. Men det skal man.

— Hvordan syntes du Norge taklet oppgjøret etter krigen?

— Det ble gjort mange bommerter etter krigen. De skulle aldri skutt Fehmer (Gestapo-leder og torturist, henrettet på Akershus festning i 1948,journ.anm.), selv om det var det han fortjente. Jeg er ikke sikker på om jeg ikke synes det var dumt å skyte Quisling også. De skulle holdt dem i live, så man kunne forstå litt bedre hvordan de kunne tillate slike grusomheter. Dø¬den var nesten for godt for dem.

DET BLIR STILLE i det lyse, trivelige rommet. Utenfor er det doven ettermiddag.

— Finnes det motiver som er viktige nok til å drepe for?

— Nei. Jeg kunne aldri være med på dømme et menneske til døden. Det ville ligget på meg hvert sekund, hele døgnet, resten av livet.

— Du sa Fehmer fortjente å bli drept?

— Han skulle heller sittet i fengsel og hatt det ekkelt år ut og år inn. Da kunne det kanskje blitt menneske av ham.

— Du delte ut våpen til sabotørene. Tenkte du ikke på at de kunne brukes til å drepe?

— Jo, jeg har tenkt veldig mange ganger på det.

— Tror du at du i en gitt situasjon kunne drept et menneske?

— Nei. Aldri, om det var aldri så mye krig. Jeg ble aldri utsatt for noe slikt. Og det var også det Max var aller mest glad for etter krigen; at han aldri fikk i oppdrag å utrydde noen.

— Men han senket «Donau», som hadde 1500 tyskere om bord?

— En masse,ja. Det var jo noe annet. Det var ikke en direkte likvidasjon.

MAX MANUS fikk store nerveproblemer. Han drømte. Om svarte lik på hvit snø. Om drapene i Finlands-krigen. Om frå¬dende, druknende hester i sjøen rundt «Donau». Han døyvet det vonde med piller og altfor mye alkohol.

— Da han fylte femti, begynte alt å komme tilbake. Stakkars, han hadde noen voldsomme mareritt.

— Hvordan var det å se på det som skjedde med ham?

— Veldig vanskelig. Jeg syntes så synd på ham. Men det var umulig å hjelpe ham. Alkoholen hjalp ham kolossalt. Jeg kunne så godt forstå det som skjedde, men barna syntes jo det var veldig kjedelig. Men han var aldri voldsom eller slem på noen måte. Dere aner ikke hvor godt vi hadde det. Men jeg husker bare de gode tingene. Det var veldig mange vanskelige ting også, men jeg må lete for å huske at noe var ekkelt, sier Tikken.

— Alle dager var så gode og like. Jeg var veldig flink til å stryke ham med hårene, men det gjorde ingenting, for jeg var så glad i ham. Han ble ganske bortskjemt. Vi tok alle veldig hensyn til ham. Han var en kolossalt sterk person, og slett ikke så lett å ha med å gjøre. Men jeg ville tilgitt ham alt, for jeg visste at han var så forferdelig snill.

19. DESEMBER KOMMER FILMEN om Max. Tikken har vært konsulent og tror Aksel Hennie blir glitrende som Max. Men i februar er det Tikkens tur: Da kommer boken om henne. Den er skrevet av P2-journalist Kaja Frøysa, som også har laget radiodokumentar om damen som i over seksti år har båret på hemmelighetene om motstandsbevegelsen.

— Det handler om likvidasjoner. Jeg ga et løfte, og vil aldri kunne fortelle de tingene. Det er mye som kan gjøre skade for mennesker hvis familie ennå lever. Selvfølgelig skjønner jeg at det kunne være av interesse for dem, men det har ingen historisk betydning. Det var mange ting jeg aldri fortalte til noen.

— Ikke engang til Max?

— Ikke engang til Max. Første årene etter krigen var vonde, men etter hvert tynget det mindre. Det er ikke bagateller, men det er ting du simpelthen putter i en skuff og lukker.

En av de siste dagene Max levde, sa han til meg: «Er det ikke pussig, nå er det seksti år siden krigen, og likevel går det ikke én dag uten at vi snakker om den?» Men det var de viktigste årene i mitt liv.

— Hva var det viktigste i forholdet til deg og Max?

— Musikk. Jeg ville egentlig blitt pianistinne, om jeg ikke hadde hatt en så vond rygg. Og Max var helt gal etter opera. Spesielt likte han Verdi. Han hadde en nydelig stemme også. Det ville liksom ingen tro. Det passet så lite til ham.

MEN DU ... jeg kan jo fortelle en rosenhistorie? Du husker jeg fortalte at jeg var så vanvittig forelsket i den legen i Paris? Jeg hadde ikke sett ham siden jeg var 19, men da jeg var 59 og han 64, kom Didier til Oslo. Jeg falt som en flue. Bakerst i hodet hadde det kanskje ligget noe. Vel. Nå var det slik at Max gikk jo kolossalt mye på jakt, og vi hadde et veldig koselig vennepar i Kø¬benhavn. Skal jeg være ærlig, så tror jeg han hadde et lite smutthull med henne.

— Et smutthull?

— Ja, jeg tror han hadde et forhold til henne. Så når han sa han skulle på jakt, så sa jeg bare «ok, da drar jeg til Paris». Didier var blitt enkemann, med svær legepraksis i Paris og leiligheter både i Cannes og St. Moritz. Det var jo bare naivt å tro at det ikke skulleskje noe. Max fortsatte å dra på jakt, og jeg fortsatte å treffe Didier. Det var kanskje litt ... åpent. Men er det ikke en fortryllende historie? At man kan møte sin gamle kjæreste igjen etter førti år?

TIKKENS FORHOLD til Didier varte til han døde. Siste gang de møttes, var hun enke, og tok med barna George, Lille-Max og Mette til Paris.

— Jeg var enke og kunne meget vel reist ned til Didier og giftet meg. Det gadd jeg ikke; det var for sent.

Tikken omtaler møtene med Didier som «en kolossal oppmuntring i det daglige livet».

— Spurte ikke Max hva som skjedde mellom deg og Didier?

— Jo. Og da småløy jeg litt, og fortalte litt sannhet. Sånn passe. Det var jo storslått at han lot meg reise. Max var kolossaltgentil. Herregud. Men i grunnen falt det hele seg ganske naturlig. Han unte meg det. Er det ikke nydelig? Didier satt jo himmel og jord i bevegelse for at jeg skulle ta ut skilsmisse fra Max, men det ville jeg jo ikke. Max var alltid nummer én for meg.