En norsk undersøkelse om samspill og tilknytning mellom mor og barn vil gi svar på hvordan vi best kan forebygge at noen barn får en skjev start i livet.

Forsker Kari Killén har fulgt 300 mødre og barn fra alle samfunnslag gjennom fire år. Med videoopptak har hun dokumentert samspillet mellom mor og barn. Første gang på stellebordet allerede ved tre-fire måneders alder, og videre ved seks-syv måneders alder, ett år, to år og fire år.

Småbarna blir filmet mens de leker med mor på gulvet. For fireåringene bruker hun spesielle opptaksrom der barn blir observert i ulike situasjoner. Hvordan reagerer de på fremmede? På at moren plutselig forlater rommet? Og hvordan oppfører de seg når moren kommer tilbake igjen?

De samme barna blir også observert i barnehagen senere.

Forskningsprosjektet skal vise hvordan samspill med moren virker inn på hvordan barnet fungerer i forholdet til andre mennesker, og hvordan det påvirker lek, læring og utvikling. Det forteller den erfarne samspillforskeren ved Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Til høsten begynner hun å publisere resultater på sammenligning mellom spedbarn i ulike samspillsituasjoner. Men allerede nå kan hun trekke noen konklusjoner.

Trygge og sosiale barn

Det gode samspillet med moren gir trygge barn som utforsker verden og lærer godt. De fungerer bedre sosialt, og vi tror at de som opplever sensitive samspill selv utvikler mer innlevelse med andre, sier hun.

Det er ingen tvil om at barn under ett år som har dårlig samspill med moren, tidlig viser tegn på det. Det får forskjellige utslag, alt ettersom hvordan samspillet halter. Noen barn «gir opp» og trekker seg unna når de aldri får respons fra moren, som kanskje er for opptatt av sine egne problemer. Andre barn viser ulike tegn på mistrivsel.

De foreløpige resultatene viser klart at barn som vokser opp i et miljø preget av vold, rus eller foreldre med psykiske lidelser, løper høy risiko for dårlig samspill — og blir tydelig merket av det. Med i undersøkelsen er også mødre som har det ekstremt vanskelig.

Men haltende samspill finner vi også i familier der alt ytre sett ligger vel til rette. Killén mener at fødselsdepresjoner overses: så mange som en av ti mødre rammes. De har ikke alltid overskudd til å gi nødvendig respons til barna sine.

Til tross for det spesielle forskningsopplegget, har det ikke vært vanskelig å få folk til å stille opp. Mye av forskningen er gjort på mor/barn, men gjelder også fedre som har mye kontakt med barna sine.

«Gode nok» foreldre holder

— Unge småbarnsfamilier i dag har store belastninger. Mitt inntrykk er at mange er fortvilte når de skal tilbake på jobb etter fødselspermisjon. Mange har vanskelig med å få tak i fullgod barnepass, sier Killén.

— I forhold til min tid som nybakt mor, har alt akselerert. Og barn er utrolig sensitive for foreldrenes stress.

Men Killén ønsker ikke å bygge opp rundt myten om foreldre som er alltid er opplagte, og klarer alt: - Alle har perioder hvor de er trette og slitne og utilgjengelige overfor barna. Det er når dette blir omfattende og varig, når man ikke er til stede og ser barnet over lengre tid, at det er fare på ferde. Barn klarer seg fint med foreldre som er gode nok.

— Og hva er det?

— Den vanlige, gode forelder ser barnets behov, og svarer på dem. De ER der hvor barnet er. Det viktigste er at barn har en voksenperson som er følelsesmessig nær. En de kan stole på, som kan trøste dem når de har det vondt, sier forskeren.

— Vi ser eksempler på foreldre som er veldig gode på det praktiske planet, for eksempel til fysisk stell av barn, men som kan ha vanskeligheter med å være nær barna følelsesmessig.

Alle bærer vi vår barndom med oss - og den varer i generasjoner. Det finnes mange «spøkelser på barnerommet». Har vi ikke selv opplevd godt samspill med foreldre og god tilknytning, er det vanskelig å gi det videre til egne barn.

LENE SKOGSTRØM

Aftenposten/Bergens Tidende