Krimteknikerne forsøker i så stor grad som mulig å sikre DNA på åstedet, for å forhindre at sporene forurenses av biologisk materiale fra andre beslaglagte gjenstander, på laboratorier eller fra krimteknikerne selv.

Likevel skjer det feil:

I 2003 trodde etterforskere i Australia de sto foran et gjennombrudd i en seks år gammel babydrapssak. Da krimteknikere undersøkte babyklærne for andre gang, fant de nemlig DNA som ga treff i DNA-registeret.

Jubelen varte ikke lenge: DNA-en som ble funnet tilhørte et kvinnelig voldtektsoffer, og etterforskerne utelukket raskt at hun kunne ha drept babyen.

Derimot viste det seg at samme laboratorium hadde undersøkt både babyklærne og et kondom fra voldtekten av kvinnen, og at det hadde gått mindre enn 12 dager mellom analysene ble gjort.

Fortsatt er det også mye krimteknikere og sakkyndige ikke vet sikkert om DNA.

Nye undersøkelser viser for eksempel at DNA på klær kan overleve vask, og til og med smitte over fra plagg til plagg.

At DNA-spor kan overleve en tur i vaskemaskin ble et sentralt tema i en incestsak i Hålogaland, men først etter at forsvarer Bernhard Halvorsen jr. fikk kontakt med lederen for det private DNA-laboratoriumet Gena i Stavanger.

— I retten blir man pålagt å si den hele og fulle sannhet, og ikke legge skjul på noe. Her er det på det rene at RMI aldri nevnte at DNA kan overleve maskinvask, på tross av at den samme som var oppnevnt som sakkyndig har skrevet om dette i et fagblad, sier Halvorsen jr.

Han har mistet tillit til RMI, og har tatt til orde før økt bruk av flere sakkyndige:

— Jeg tror det er viktig av hensyn til rettssikkerheten at man har flere miljø på DNA i Norge.

Bente Mevåg ved RMI ønsker ikke å kommentere kritikken.