Jagland uttalte til Bergens Tidende fredag at det ikke er en selvfølge at det er bred enighet om Norges utenrikspolitikk. Uttalelsen var relatert til Midtøsten-politikken. Petersen mener uttalelsen er uproblematisk.

Betryggende

— Jeg synes det er selvsagt at det ikke er noen selvfølge. At det er en pågående debatt om norsk utenrikspolitikk, er en helt kurant observasjon. Men å gjøre dette til et spørsmål om uenighet i Midtøsten-politikken, blir helt feil. Slik Thorbjørn Jagland uttaler seg i substansspørsmål, har det vært meget betryggende. Alt han har sagt om situasjonen i Midtøsten er både innsiktsfullt og betryggende.

— Hvilken betydning har det at lederen for utenrikskomiteen kommer med en slik uttalelse?

— Jeg legger ikke annet i det enn at dette er et rent generelt forbehold. De synspunktene han har gitt uttrykk for (i viktige spørsmål) viser at den brede enigheten vil bestå.

— Jagland sier til BT at utenriksministeren må legge seg på en linje som det er mulig å samle støtte for i Stortinget. Hører du ikke på utenrikskomiteen?

— Enhver mindretallsregjering vil gjøre det. Vi har stadige konsultasjoner, og de konsultasjonene har vært betryggende.

Ikke puslete

Utenriksminister Petersen mener, i motsetning til kritikerne, at det er en klar sammenheng mellom de holdninger man ser på hjemmebane og de offisielle norske uttalelsene om Midtøsten. Han avviser at norsk utenrikspolitikk er blitt mer puslete under hans ledelse.

— Jeg tror det er viktig ikke å utvikle en svart-hvitt reaksjon. Men her har det dukket opp en påstand om at det har oppstått en situasjon. Det er en slurvete vurdering av saken. Kommentatorer siterer andre uten at de har sett og hørt alt som er sagt og skrevet. Min utfordring er: Legg på bordet hva vi er uenig i. Jeg skjønner at ingen kan følge med i alt det som skrives og sies, for vi uttaler oss i bøtter og spann om situasjonen i Midtøsten. Men når kommentatorer og andre ikke har oversikten over hva jeg har sagt, må de også være forsiktig med å ha sine meninger om hva jeg uttaler.

Rett fra leveren

— Betyr det så mye for Norges rolle, og derigjennom situasjonen i Midtøsten, at Norge gjennom utenriksministeren taler mer rett fra leveren.

— Du bør si det som er fornuftig og det som bidrar til å få en prosess inn i et positivt spor. Da er der forskjell på å være utenriksminister og å sitte i opposisjon. Nå detaljtolkes alt det du sier. Små forskjeller i ordlyd blir fintolket. Du veies ikke på gullvekt på samme måte som opposisjonspolitiker.

— Og da må du brenne inne med det du egentlig mener?

— Jeg ser ikke noen motsetning her. Jeg opplever at folk sprenges i stykker. Jeg ser de håpløse levevilkårene for palestinerne. Jeg vil gjerne at Norge skal spille en rolle for å endre på dette. Men hvis du skal spille en politisk rolle, må du håndtere jobben sånn at folk hører på deg. De må oppfatte deg som en nyttig samarbeidspartner.

Ringte Powell

— La meg ta et eksempel: Vi fikk kritikk for å stemme avholdende i Sikkerhetsrådet før jul (til blant annet kravet om uavhengige FN-observatører på Gaza). Da tok palestinerne utgangspunkt i at vi hadde en spesiell forutsetning for å kommunisere med amerikanerne. De ba oss kontakte amerikanerne fordi amerikanerne hører på oss. Vi kom i kontakt med utenriksminister Powell, og fikk formidlet meldingen fra palestinerne.

— Vår rolle gir oss en mulighet for å gjøre noe i praksis. Samtalepartnerne oppfatter at det er nyttig å lytte til Norge. Og for bare å illustrere Norges rolle, som ikke minst min forgjenger har store deler av æren for; i en pressuttalelse fra Sikkerhetsrådet etter Midtøsten-debatten i forrige uke ble en håndfull navn nevnt spesielt. Det var USA, EU, Russland, Kina og Norge. Det tyder på at vi har forvaltet vårt pund på en skikkelig måte.