• Vi er i ferd med å bli drevet inn i en politisk kultur som er kynisk, ondsinnet og langt på vei destruktiv. Dessuten er vi blitt mer brutale mot hverandre, mener Thorbjørn Jagland.

Arbeiderpartiets leder har for lengst begynt på nedtellingen foran landsmøtet neste helg. Etter ti dramatiske år er det ubønnhørlig slutt. Få partiledere har fått slik nådeløs medfart, ikke minst fra sine egne, som 52-åringen fra Lier. Og knapt noen kan med større rett underskrive Haakon Lies berømmelige ord: «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole.»

— Er du bitter?

— Nei, jeg har bestemt meg for ikke å være det, for jeg har også opplevd mye godt, og jeg mener dessuten at jeg har fått gjort ganske mye. Det som først og fremst har holdt meg oppe er mitt internasjonale engasjement, sier Thorbjørn Jagland til Bergens Tidende.

Han forteller samtidig at han planlegger å ta en periode til på Stortinget. Han har hele tiden trives her på Løvebakken etter at han ble innvalgt i 1993, forsikrer han.

Oppmuntring fra BT

Høyt hevet over alle andre, i femte etasje i den underlige mursteinsbygningen, residerer han i et kuppelliknende kontor med mye lys fra oven. Her holdt i sin tid Hallvard Bakke til, bemerker han. Jagland virker avslappet og trygg der han setter seg til rette i sofaen. På veggen like over ham henger utmerkelsen «Årets politiker 1993» fra Bergens Tidende i glass og ramme, en godmodig karikaturtegning som gir ham trøst og oppmuntring i tunge stunder.

— Hvordan har du reagert på alle «laushestene» som har boltret seg i partiet i senere år?

Vi skimter et forsiktig smil i ansiktstrekkene mens han leter etter ordene:

— Slike har det alltid vært. Vi må regne med det i et åpent partimiljø.

— Er det en ensom tilværelse å lede Det norske Arbeiderparti?

— Det har det vel alltid vært. Einar Gerhardsen har skrevet en del om det. Det har vel ikke vært verre for meg enn for andre, spør han nærmest prøvende.

Planlegger memoarer

— Er det ting du angrer på å ha gjort i disse årene som leder?

— Det er det helt sikkert. Ingen er feilfri. Men det har jeg tenkt å analysere noe senere, når jeg har fått alt dette på avstand, sier han og legger ikke skjul på at han akter å skrive sine memoarer.

— Ja, det kommer jeg til å gjøre, forsikrer han.

— Er det de siste årene som har vært de verste?

— Ja, ikke minst den stortingsperioden vi har bak oss. Særlig årene fra 1996 og fremover ble veldig turbulent for meg personlig og for norsk politikk ellers. Det ble et kappløp i Stortinget om å bruke det store overskuddet i økonomien. Vi greide ikke å takle dette.

Den rene overbudspolitikken har rammet alle partier, og den har ført til en konstant misnøye i opposisjonen. Det har også rammet Arbeiderpartiet. Heller ikke vi har greid å stå imot dette. Men Arbeiderpartiet kan ikke gå på akkord med det å være ansvarlig. Det var også grunnen til at jeg i vår gikk imot det kostbare barnehagekompromisset med de andre opposisjonspartiene, understreker Jagland.

- Ville blitt felt likevel

— Hvis opposisjonen skal sette opp statsbudsjettets utgiftsside gjennom enkeltvedtak, blir helhetlig styring umulig. Det var slik opposisjonen drev mot oss da vi satt i regjering. Det kan være fristende å ta igjen, men det fører ikke til noe godt. Tvert imot ser vi her noe av årsaken til det uføret vi er kommet opp i, tilføyer han.

— Var det likevel nødvendig å gi fra dere regjeringsmakten etter valget i 1997, da Arbeiderpartiet fikk 35 prosent av stemmene? Det var jo strålende om vi sammenlikner med nivået senere?

— Ja, slik sett var det et godt resultat, og vi greide dessuten å løfte partiet kraftig i valgkampen det året. Men jeg tror ikke at vi hadde kommet bedre ut av det om vi var blitt felt i Stortinget tre uker etter valget. Jeg tror heller ikke at min skjebne ville blitt bedre om jeg hadde valgt å fortsette som statsminister den høsten.

— Er du overbevist om at regjeringen ville blitt felt?

— Ja, det er jeg i liten tvil om.

— Hvem hadde du å rådføre deg med da du valgte å gå av?

— Den beslutningen ble tatt i sentralstyret.

Destruktive og ondsinnete

— Har du opplevd media som mer nådeløs enn fraksjonister og andre solospillere i partiet?

— Jeg er mest redd for at vi er i ferd med å få en ganske kynisk politisk kultur der mediefolk, synsere, humorister, meningsmålere og politikere opererer mer eller mindre sammen. Skremmende mange av disse aktørene er innstilt på å være destruktive. Vi er i ferd med å få en kultur som driver i retning ondsinnethet. Jeg merker også at vi er blitt mer brutale mot hverandre. Da er det virkelig fare på ferde, sier Jagland.

Støtter Bondevik

Til dem som forvalter det trykte ord har han dette budskapet:

— Hvis man i ettertid ser tilbake på en del av de harde kommentarene, så håper jeg at det blir til ettertanke om hva enkelte kunne finne på å sette på papiret.

Det er sannelig ikke rart at humorister går i samme gate!

— Er du dermed på linje med Kjell Magne Bondevik når han reagerer så sterkt på angrepet fra Otto Jespersen?

— Det var nødvendig at han sa fra. Vi trenger selvsagt satiren, men det ondsinnete, de harde ordene, må vi bli spart for. Det er illevarslende når man kan gå så langt i forhold til statsministeren.

Jeg ser at en kommentator i VG harselerer og mener at han bør tåle så pass, fordi man er enda grovere i USA. Jammen er det noe forbilde? Der er det aldri mer enn femti prosent valgdeltakelse. Sier ikke det det meste?

Ser frem til å få avløsning

Mesteparten av den viktige landsmøtetalen kommende fredag er skrevet ferdig. Det blir et slags politisk testamente fra en som går, men som samtidig har en sterk overbevisning om Norges plass i det organiserte europeiske fellesskap.

— Du kan vel ikke unngå å kommentere de indre kalamitetene i partiet, de som i høyeste grad må ha gjort livet surt for deg?

— Jeg allerede sagt det som skal sies i den forbindelse, svarer han kort.

— Er det likevel med tungt hjerte du nå leverer klubben fra deg?

— Nei, slett ikke. Etter å ha vært en del av partiledelsen i tjue år ser jeg frem til å jobbe med politikk på en annen måte, å få tid til å skrive mer, og å få konsentrere meg om det internasjonale arbeidet.

Etter harde og turbulente år ser jeg frem til dette. Jeg hadde en god tid som partisekretær på 80-tallet, og første halvdel av 90-tallet var også en god periode, sier han og ser tankefullt ut gjennom vinduet.

Grete Knudsen suksess

Det var på den tiden EU-kampen hardnet til. Nei-kvinnen Grete Knudsen ble trukket frem etter initiativ fra Jagland for å lede det såkalte rådslaget som skulle overbevise flertallet i partiet om at Norge var tjent med fullt medlemskap i EU.

— Jeg mente at det ville være riktig å sette en person på den oppgaven som kunne dra med seg tvilerne. Gro Harlem Brundtland var skeptisk, men jeg tror at hun skjønte poenget, og at det var nødvendig å bruke en politiker som Grete til dette. Det viste seg også å være en suksess, sier han.

I denne stortingsperioden, som leder av utenrikskomiteen, ser Jagland det som sin hovedoppgave å sette EU-saken inn i et nytt perspektiv. Fremover mot valget i 2005 må vi i Norge analysere situasjonen og bestemme oss for om vi for n'te gang skal søke EU-medlemskap, mener han.

EU-nei'et var tyngst

Thorbjørn Jagland mener at vilkårene for landbruk og fiske fortsatt vil bli avgjørende for oppslutningen om et eventuelt medlemskap fra norsk side.

— Jeg er overbevist om at vilkårene for fiskerinæringen var mer avgjørende ved folkeavstemningen i 1994 enn i 1972, sier han.

— Du var partileder da folket sa nei i 1994. Er det ditt tyngste politiske nederlag?

— Ja, for det har fått store konsekvenser for Norge. Det er først nå vi ser ettervirkningene for fullt, ved at USA går mer og mer sine egne veier og at EU blir en økonomisk sentrifugalkraft, sier han.

For Jagland er utenriksdebattene i Stortinget viktige høydepunkter. Derfor er han forundret over at de unge SV-representantene som regel glimrer med sitt fravær.

— Hvor er de? De er jo helt anonyme, og i hvert fall sjelden til stede. Til gjengjeld fyker de omkring og mener mye helt andre steder!

Hvordan kan dette henge sammen - i et SV hvor utenrikspolitikken alltid har vært sentral? Det er et tankekors at de blåser i landets viktigste talerstol, sier han.

fakta/Thorbjørn Jagland

  • Født 5. november 1950 i Drammen. Gift med Hanne Grotjord, to sønner.
  • Exam. oecon. 1975
  • AUF-leder 1977-81
  • Utredningssekr. DNA 1981-86
  • Partisekretær 1986-92
  • Partileder 1992-2002
  • Stortingsrepresentant siden 1993
  • Statsminister 1996-97
  • Leder i Stortingets utenrikskomité siden 2001.