Storbritannia sitter på tikkende, radioaktive avfallsbomber på Sellafield og andre gamle atomanlegg i landet.

Nå lanserer regjeringsoppnevnte rådgivere fjorten mulige måter å kvitte seg med problemet på. Samtlige alternativer lar seg teknisk gjennomføre, men flere av løsningene er så visst ikke ufarlige, for nålevende eller fremtidige generasjoner.

I verdensrommet?

Blant de mest eksotiske forslagene fra Blair-regjeringens rådgivere, er å skyte det farlige, radioaktive materialet, deriblant plutonium, ut i verdensrommet. Her kan det enten sendes på kollisjonskurs mot Solen og uskadeliggjøres der, eller sendes i bane langt ute i det ytre rom.

Frykten er naturligvis at raketter med det livstruende innholdet skal havarere eller eksplodere, påpeker ekspertene ifølge den britiske avisen The Guardian. Skrekkscenariet er det som taler imot denne fremgangsmåten.

Britene er forberedt på at det vil koste astronomiske summer å kvitte seg med arven etter femti år med kjernekraft og atomindustri. En prislapp på 550 milliarder kroner regnes som et forsiktig anslag.

Ekspertgruppen som ble nedsatt i fjor, trekker også frem den såkalte Antarktis-løsningen. Den går rett og slett ut på å la det varmeproduserende avfallet synke ned gjennom 3200 meter tykke ismasser og helt ned på grunnfjellet. Problemet her er at dagens Antarktis-traktat forbyr å bruke kontinentet som søppeldynge.

Inn i mantelen?

Også klodens indre blir trukket frem som mulig endestasjon for det høyaktive radioaktive avfallet. Ideen går forenklet ut på å plassere avfallet der de stive, bevegelige platene under jordoverflaten møtes. Fra plategrensene skal det så bli sugd inn i den varme mantelen, den delen av Jorden som ligger ligger mellom jordskorpen og kjernen.

Her er noen av de andre forslagene til Blair-regjeringens rådgivere:

I havet: Skyte torpedoliknende prosjektiler fylt med høyaktive radioaktive stoffer inn i havbunnen, eller injisere avfallet i dype borehull.

En annen løsning er å støpe stoffene inn i betong og senke det ned på store havdyp.

Underjordiske reservoarer: Pumpe flytende avfall ned i dype underjordiske, geologiske reservoarer — en metode russerne har erfaring med.

På landjorden: Lagring i anlegg i Storbritannia eller eksportert til land som vil ta imot, mot klekkelig betaling. Ankepunktet mot denne lagringsmetoden, er at terrorister kan få hånd om høyrisikomaterialet.

Atomindustrien selv ivrer selv for å bygge en ny generasjon kjernefysiske anlegg som kan brenne og omgjøre avfallet til mindre farlig form, skriver The Guardian.

Rådgivergruppen holder også muligheten åpen for å videreføre gamle tradisjoner ved Sellafield-anlegget, nemlig å spyle fortynnet radioaktiv avfall rett ut i havet. Men det regnes av de fleste som en politisk umulighet på grunn av internasjonale miljøforpliktelser Storbritannia har sluttet seg til. Norge og Irland har også lagt tungt press på britene for å få dem til å slutte å bruke havet som avfallsplass for det mellomaktive stoffet technetium-99.

En ny rensemetode er nå under utprøving på Sellafield, og i løpet av kort tid blir det klart om det blir permanent utslippsstans.

Statsminister Tony Blair har fått problemavfallet i fanget etter at hans forgjengere har unnlatt å rydde opp i et halvt århundre. Ikke bare hoper det høyaktive avfallet seg opp; EU-kommisjonen har nylig krevd at Storbritannia innen utgangen av mai legger på bordet en plan for å rydde opp i et førti år gammelt lagerbasseng som inneholder opp mot 450 tonn brukt atombrensel.

Overholdes ikke tidsfristen, kan Storbritannia bli stevnet for EU-domstolen.