Samtidig som norske forhandlere jobber for å få til en avtale med EUs justisråd om den europeiske arrestordren (European Arrest Warrant), har to EU-land funnet den grunnlovsstridig.

Det gjør ikke saken mindre betent for de to Nei til EU-partiene, SV og Sp, i den rød-grønne regjeringen.

Må stole på andre land

— Den europeiske arrestordren innebærer at en begjæring fra et land skal effektueres, uten at grunnlaget for en utlevering skal vurderes eller prøves i særlig grad. Det er et system som bygger på tillit og som innebærer at Norge må stole på at rettsbehandlingen i Italia, Hellas og andre EU-land, er like betryggende som i Norge. Det betyr at en ordre om utlevering av en norsk borger til et EU-land skal effektueres på liknende måte som når politiet i Bergen ber politiet i Oslo om å arrestere en person mistenkt for et kriminelt forhold, sier professor i strafferett ved Universitet i Bergen, Erling Johannes Husabø, til Bergens Tidende.

Husabø mener Norge står overfor en prinsipiell og omfattende utvidelse av justissamarbeidet med EU. Det sentrale er at myndighet over norske borgere, overlates til andre lands myndigheter. En liknende utvidelse vil finne sted dersom utenlandsk politi gis rett til å forfølge og overvåke kriminelle i Norge - uten at norske myndigheter varsles.

Banebrytende og nytt

— Samarbeidet med EU på justissektoren gjør at vi står overfor en banebrytende og ny utvikling av strafferettspleien, sier Husabø som peker på at samarbeidet på justissektoren går i samme retning som samarbeidet om det indre markedet.

Husabø mener at den europeiske arrestordren og den sannsynlige norske deltakelsen i samarbeidet, i neste omgang vil innebære harmonisering av strafferetten.

Et eksempel er den europeiske bevisordren (European Evidence Warrant). På samme måte som for arrestordren, kan politi fra EU-landene be om overlevering av bevis, dokumenter og frysing av kontoer i en sak som vedrører norske borgere. EUs målsetting er at bevisordren skal være vedtatt innen utgangen av 2005. Det er fortsatt uavklart om bevisordren blir definert som Schengen-relevant og dermed bindende for Norge. Uansett kan det være i norsk interesse også å delta i samarbeidet om bevisordren.

Ifølge professor Husabø vil nettopp det være naturlig.

Mer vil komme

— For Norge vil det være vanskelig å være med på det ene, og ikke det andre. Hvis vi deltar i dette samarbeidet, vil det nesten automatisk bli betydelig mer omfattende enn bare samarbeidet om arrestordren. Han peker også på at arrestordren vil måtte føre til en harmonisering av strafferetten, og dermed felles regler om hva som er straffbart i alle samarbeidende land. Det er ikke situasjonen i dag. Han nevner for eksempel en sak som rasisme hvor skrankene for å få noen dømt i Norge er høye, mens det kan vurderes annerledes i en del EU-land.

— Utkastet til den europeiske bevisordren og den europeiske arrestordren gjør at det etableres en motor, en betydelig drivkraft, for en generell harmonisering. Jeg tror det vil bli vedtatt innført en rekke instrument som enten er schengenrelevante eller som Norge av andre grunner ønsker å si ja til av hensyn til bekjempelsen av kriminalitet og terrorisme. Utfordringen er at samarbeidet innføres stykkevis og delt, mens det i virkeligheten er en del av en stor og omfattende pakke. Vi trenger en debatt som kan innebære en drøfting av vår tilknytning til EU. Husabø tror utviklingen i EU peker i retning av at EU-området defineres som felles territorium og at en form for felles statsborgerskap vokser frem.

Det skyldes ikke minst at vern mot utlevering til andre land «er et viktig element i statsborgerskapet».

Grunnlovsstridig i to land

Samtidig som utviklingen innen justissektoren er en utfordring for Norge, mener Husabø at «vi heller ikke kan melde oss ut av samarbeidet, da kan Norge fremstå som en fristat for uønskede elementer».

Mens det i Norge ikke har vært ført noen form for offentlig debatt om den europeiske arrestordren, har den vært heftig diskutert i en rekke EU-land.

Den tyske forfatningsdomstolen kom i en kjennelse i juli til at arrestordren er i strid med den tyske grunnloven fordi en kjennelse om utlevering ikke kan ankes. I den konkrete saken hadde Spania bedt om å få utlevert den syriskfødte, tyske statsborgeren Mamoun Darkazanli. Han er mistenkt for å være terrorist, tilknyttet et al Qaida-nettverk. Darkazanli var allerede i ferd med å bli sendt til Spania da forfatningsdomstolen grep tak i saken og senere kom til sin kjennelse. Darkazanli sitter fortsatt i forvaring i Tyskland.

I Polen avgjorde grunnlovstribunalet i plenum i april at den europeiske arrestordren ikke kunne implementeres i polsk lov. Iverksettelsen av arrestordren er derfor utsatt i 18 måneder. Årsaken er at den polske grunnloven sier at «utlevering av en polsk statsborger er forbudt».