Det er den samme gamle utfordringen: Hvordan ta spranget fra «høyt respektert, men ukjent utenfor kretsen» til «hitartisten alle vil ha» uten å tape ære og egenart? Talib Kweli er en av de mest musikalske av sin generasjon hiphopere, med en Sinatras taiming og en bebopers rytmesans. I Black Star var han en av grunnene til at Rawkus fremsto som hiphopens redning en periode rundt årtusenskiftet.

Nå er det gjennombruddet som kaller, og inn kommer Neptunes, nær sagt selvsagt. Resultatet, «Broken glass», er bra. Kweli er sterk nok og Neptunes varsomme nok til at han blomstrer også i fremmed jord. Ikke alle produsenter viser like mye hensyn. På dette albumet forsvinner Kweli litt i en svært sprikende helhet. Rockegitarene i «We got the beat» er katastrofale, samsangen med Mary J. Blige i «I try» ikke mer enn pen. «Back up offa me», «A game» og tittelsporet viser hvem som tåler å stå i sentrum.

ANMELDT AV HELGE OLSEN