THOMAS HEINE Ramallah Presidenten sover til middag, lyder det med et stort smil fra en av sikkerhetsvaktene, Hassan, som forklaring på den nesten uvirkelige stillheten som denne ettermiddag råder i Muqataen, Yasser Arafats hovedkvarter i Ramallah.

Muqataen likner seg selv. Plakater og graffiti med hyllest til Arafat, sønderbombete bygninger etter de israelske angrepene i fjor, et fjell av smadrede og utbrente biler.

Det ville være en smal sak å rydde opp, eller for den saks skyld gjenoppbygge hele kvarteret, men da ville noe av symbolikken i en president (og et folk) under beleiring gå tapt. Litauerne valgte omtrent samme taktikk etter de sovjetiske forsøk på å knekke deres frihetsdrømmer i begynnelsen av 1990-årene.

«I akutt fare»

Sikkerhetstiltakene er som vanlig minimale, på grensen til det skjødesløse. Påstanden «nordisk journalist» er tilstrekkelig til å komme inn og bevege seg fritt omkring på området, ingen ber om å se ID-papirer eller kontrollere vesken min.

Foran inngangen til Arafats bygning sitter Hassan og en flokk vaktkolleger og røyker, noen med maskinpistoler og andre med vanlige pistoler, noen med uniform og andre uten. Et par av dem begynner å spille fotball, én med maskinpistolen hengende på skulderen.

Det er med andre ord ingen synlig panikk over at Israels regjering har truffet en prinsippbeslutning om å «fjerne» Arafat, og at en fremtredende israelsk minister direkte har sagt at en av mulighetene er å likvidere ham. Ikke desto mindre bedyrer den palestinske minister og sjefstalsmann Saeb Erekat at risikoen er overhengende.

— Absolutt. Jeg mener Arafats liv er i akutt fare, sier han til BT før han haster inn til et nytt møte.

Israels direkte trussel har sammen med statsminister Mahmoud Abbas avgang hjulpet Arafat tilbake til posisjonen som palestinernes ubestridte leder. Man kan neppe kalle det et comeback, for Arafat har hele tiden trukket i de viktigste trådene. Men med Abbas som regjeringssjef havnet Arafat ute på fløyen i den offentlige debatt, spesielt internasjonalt.

Mer pop enn noensinne

Nå er den 74 år gamle overleveren tilbake i det rampelyset han trives så godt i. Der han tar imot delegasjoner fra nær og fjern - og går var turen kommet til Thorbjørn Jagland og andre representanter for Sosialistinternasjonalens Midtøstenkomité (SIMEC). Der han mottar det palestinske folks hyllest i mer eller mindre spontane støttedemonstrasjoner. Der gamle erkefiender som Syrias utenriksminister ringer for å støtte ham. Der han får 133 land med seg i en FN-resolusjon som fordømmer Israels planer om at «fjerne» ham, mens kun fire stemmer imot (USA, Israel, Mikronesia og Marshalløyene).

— Arafat er mer populær her enn noensinne. Det er en helt enkel formel: Når Israel vil bli kvitt ham - i håpet om å få en mer medgjørlig motpart - stritter det palestinske folk imot, sier Ali Jarbawi, professor i statskunnskap ved Bir Zeit Universitet utenfor Ramallah. Jarbawi understreker samtidig at Israels forsøk på å isolere og marginalisere Arafat er mislykket. I hvert fall blant det palestinske folk.

— For Arafat personlig har den israelske isolasjonen vært et problem. Men ydmykelsen av ham har styrket hans bånd til palestinerne, som også daglig blir ydmyket ved israelske kontrollposter. Hvis Arafat hadde kunnet reise rundt som han ville, hadde det kanskje skapt en avstand til folket. Nå ser folk at han blir forsøkt knust slik de selv blir, sier den palestinske professoren.

Drap vil styrke Hamas

Det er delte meninger blant israelske og palestinske observatører om hvorfor Ariel Sharon og hans regjering traff og offentliggjorde prinsippbeslutningen om å eliminere Arafat. I ren desperasjon etter enda et par selvmordsbomber, mener noen. I et forsøk på å teste USAs holdninger, mener andre. Eller, noe som ser ut til å være den mest gjengse vurdering, i et forsøk på å skremme palestinerne.

Resonnementet bak denne teorien skulle være at de palestinske terrorgruppene vil avholde seg fra store attentater hvis de vet at det kan koste presidenten livet. Sharon kom for et par dager siden med en antydning i den retning, etter at innenriksminister Avraham Poraz fra det sentrumsorienterte Shinui-partiet hadde krevd prinsippbeslutningen omgjort.

Problemet er imidlertid at militante islamske grupper som Hamas og Islamsk jihad neppe vil la seg skremme av den slags trusler - tvert imot kan et israelsk drap på Arafat være i deres interesse, ettersom de vil vokse seg enda sterkere i det kaoset som ville følge. Og at det dessuten kan vise seg politisk vanskelig for Sharon å trekke seg fra beslutningen i tilfelle et palestinsk «megaangrep».

— Arafat er i virkeligheten Sharons beste allierte ettersom han er den «djevel» som kreves for å få det israelske folk til å akseptere terrortrusselen og en stadig dårligere økonomi. Men nå har Sharon malt seg selv inn i et hjørne, der han blir nødt til å foreta seg noe mot Arafat hvis terrorangrepene fortsetter, sier Roger Heacock, en amerikansk professor i statsvitenskap.

Qurei en nær alliert

Hva Israel i gitt fall vil gjøre er uklart. Likvidering er en mulighet, anbefalt av bl.a. den høyreorienterte, engelskspråklige avisen Jerusalem Post på lederplass. Deportering, tidligere markedsført av bl.a. forsvarsminister Shaul Mofaz, en annen. Og total isolering i Muqataen en tredje.

I mellomtiden fortsetter - som om intet av dette var sagt eller ment - Ahmed Qurei sine forsøk på å sette sammen en ny regjering med seg selv som statsminister, drøfte våpenhvile med de militante grupper og snakke om kjøreplan og fredsprosess. Qurei regnes som en av Arafats nærmeste allierte, og det blir regnet som gitt at det blir snakk om et langt tettere parløp mellom Arafat og Qurei enn mellom Arafat og Abbas.

JAGLAND PÅ BESØK: I går besøkte Thorbjørn Jagland Yasser Arafat i egenskap av leder for Sosialistinternasjonalens MidtØsten-komite (SIMEC). <br/> FOTO: MUHAMMED MUHEISEN, AP