500 NORSK-TYSKE småbarn befant seg på Lebensborn-hjemmene i Norge da freden kom. Det tar tid å avvikle hjemmene; mange av barna blir værende igjen, ganske enkelt fordi ingen vil ha dem. Ikke mor, ikke far, ikke besteforeldre— og ikke adopsjonsforeldre.

I august, tre måneder etter freden, er det fremdeles 65 små barn på Stalheim. Da avvikles barnehjemmet, og barna som ikke er blitt hentet eller adoptert, overføres til barnehjemmet på Moldegaard, eiendommen til tidligere statsminister Mowinckel, som under krigen var i utlandet.

9.MAI 1945 , dagen etter freden, tar representanter for Mowinckels rederi kontakt med Bergen Røde Kors. Det tyske personalet er fjernet fra Moldegaard, og man er bekymret for gjenværende barn. Når Røde Kors ankommer, finner de 85 småbarn og 25 kvinner overlatt til seg selv. I løpet av de første fredsdagene hentes 11 av barna, men 74 barn fremdeles trenger mat og pleie. Sosialdepartementet og fylkesmannen informeres, men det tar lang tid før noen reagerer.

— Ansvaret for krigsbarna som var igjen på Lebensborn-hjemmene ved frigjøringen, var utvilsomt norske myndigheters. I praksis var det likevel lokale distriktsleger og lokallag av Røde Kors som tok ansvaret, sier historiker Kåre Olsen, en av landets fremste eksperter på temaet.

Ut på sommeren tok Sosialdepartementet et overordnet ansvar og sørget for mat og stell av barna. Men ikke før i 1947 betaler staten tilbake Norges Røde Kors´ utlegg.

I MAI 1946 er flesteparten av barna fra Stalheim og Moldegaard plassert. Barna som er igjen, overføres videre til Godthaab på Østlandet. Fire av disse barna blir ansett som «åndssvake» av det norske personalet.

I februar 1946 har Helsedirektoratet, landets øverste helseinstans, skaffet plass til «de åndssvake tyskerbarna» i interneringsleiren på Hovedøya. Internerte tyskerjenter skulle stå for barnepasset. Forslaget blir aldri realisert, siden leiren legges ned to måneder senere. Barna spres isteden på institusjoner over hele Norge.

Tyve barn sendes til Emma Hjorts hjem. Forholdene her er elendige. Barna stenges inne sammen med eldre, mentalt syke personer. De får ikke mat, får ikke pleie.

Mange av barna viste seg senere ikke å være «åndssvake».