• Det var nesten helt stille. Folk sa ingen ting.

Håvard Larsen fra ambulansesentralen ved Ringerike sykehus var operativ leder helse etter Utøya-massakren.

Han ledet innsatsen der 42 ambulanser, seks ambulansehelikoptre og to redningshelikoptre deltok.

Inntrykkene var voldsomme for Larsen og de andre som jobbet på stranden der skadede, uskadede og døde ble bragt i land.

— Jeg hadde veldig fokus på at «vi kan ikke bryte sammen, dette må vi bare fikse», forteller Larsen til Aftenposten.no.

«Pappa, hva skal du for noe?»

Han hadde fri, satte hjemme i sofaen og fulgte TV-sendingene fra Oslo da telefonen ringte.— Det var en kollega som ringte og sa «det er meldt om skyting på Utøya, mange drept, kan du komme på jobb med en gang».

— Jeg tror jeg var ute av døra omtrent før samtalen var over, med to vettskremte unger som sa «pappa, hva er det du skal for noe». De hadde fått med seg det som hadde skjedd i Oslo og var jo redde.

Tre ambulanser var bemannet på stasjonen ved Ringerike sykehus denne ettermiddagen. To av dem ble sendt til Oslo etter bombeeksplosjonen der.

Den tredje ambulansen ble sendt til Utøya da alarmtelefonene kom derfra. Larsen bemannet en reservebil.

Måtte trekke seg tilbake

De første ambulansene, som kjørte direkte til fergeleiet på landsiden ved Utøya, måtte trekke seg tilbake på grunn av beskytning. Politiet avgjorde at man skulle bruke nedkjøringen til broen over til Storøya, lenger nord, som et sikkert oppmøtested.

— Innledningsvis trodde man det var trygt på fastlandet ved Utøya. De første der borte hadde en veldig tøff jobb, de ble jo faktisk beskutt til å begynne med. Folk hadde allerede begynt å komme i land og det var overveldende det som møtte de første der ute.

Larsen, de andre i ambulansetjenesten og brannfolkene fikk noen minutter på seg for å etablere mottaksstedet før de første båtene kom.

— Hva tenkte du da?

— Jeg tenkte en masse. I hodet har en jo en struktur om hvordan det skal være, men jeg skjønte fort at her måtte vi gi en del prinsipper på båten, sånn som registrering av navn og slikt i et kontrollpunkt. Det var vi bare nødt til å droppe.

Det var trangt på mottaksstedet, men brannfolkene rev ned noen gjerder så man fikk plass til at helikoptrene kunne lande der.

Arbeidet ble organisert i fire paralelle linjer der man sorterte pasientene: Døde som ble bragt i land ble lagt til side, uskadede fikk teppe over seg og en brannmann som fulgtre dem til en buss for videretransport.

— De skadede skulle rett på båre og den båra skulle rett på en ambulansebåre eller i et helikopter, alt etter som hvilken tilstand de hadde.

Massive skader

— Det kom båter hele tiden. Først kom mange av de private småbåtene, som kom med de styggeste skadene. Det var massivt. Skader som man ikke kunne forestille seg.

— Målet vårt, som vi også klarte, var at vi ikke skulle ha noen liggende på stranda. Skrekken min var at det hadde stoppet opp på stranda, for da hadde det korket seg og vi hadde ikke fått i land pasientene.

Stemningen på stedet var ubeskrivelig, forteller Larsen, men han prøver likevel:

— Det var noe som tok oss alle. Det var nesten helt stille, folk sa ingenting. Det beste bildet jeg kan sammenligne med, er bilder fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, der folk kommer helt tomme i blikket.

De overlevende fra Utøya hadde alle opplevd forferdelige ting og sett døde og skadede. Mange hadde sett andre bli skutt.

— Hver eneste av dem som kom i land var tomme i blikket. En kollega av meg skulle hjelpe en av disse i land da han plutselig trekker seg tilbake og spør «skal dere skyte oss?»

Larsen forteller at også de som tok i mot nødtelefoner opplevde noe av det samme. «Hvordan kan vi vite at de som kommer virkelig er politi og skal hjelpe oss» spurte folk fra Utøya.

Blomster

Larsen er stolt over å ha vært en del av gruppen som arbeidet ved Utøya, og som han mener klarte jobben bra, selv om de hadde alle odds mot seg.

— Her jobbet alle med samme mål. Jeg tror ikke noen som var der ute ikke er emosjonelt berørt.

Seks dager etter katastrofen er han tilbake ved mottakspunktet ved Storøya sammen med Aftenposten. Han kommer i snakk med et ekteparet Astrid og Ole Kristian Tveten fra Jevnaker, som spør etter veien til stedet der man legger ned blomster.

Da ekteparet hører at Larsen var en av ambulansemannskapene som var med 22. juli, utbryter hun «da skal du ha blomster» og henter tre røde roser.

Ville se minst mulig

Rosene står nå på vaktrommet på ambulansestasjonen utenfor Hønefoss, der man hver dag siden hendelsen har arbeidet med debrifing.Det var historiene som de overlevende fortalte til helsepersonellet på mottakssenteret på Sundvollen hotell som gjorde størst inntrykk. Historiene om en kaldblodig morder som skjøt ned ungdommer.

— Jeg sa «dette vil jeg ikke høre, for det forstyrrer hodet mitt». Du stålsatte deg og tok på en slags rustning. Jeg trakk meg bevisst litt tilbake, jeg ville se minst mulig. Min jobb var ikke å behandle, men å organisere det hele, forteller Larsen.

SLIK FORBEREDTE HAN SEG: Håvard Larsen tok med seg blant annet slike katastrofebårer til Utøya.