1. april i fjor døde bergenseren Rolf Sæterdal utenfor legevakten i Bergen. I Tranby ved Drammen sitter en sterk kvinne igjen med fire sønner.

Fire flotte gutter og minnet om deres far — en kjær ektemann, familiefar og storhet innen norsk idrett. Enken Mona Sæterdal har valgt åpenhet som terapi.

— Hei!

Den hvite døren åpnes ti minutter før intervjuavtale, i det hvite vinterlandet på Svendsemarka i Tranby.

Ansiktet hennes lyser opp i et velkomstsmil. Fra veggene bak gangen i den rødmalte eneboligen høres aktiv barneprat. Det er sønnene Henrik (12), Håkon (9), Harald (7) og Håvard (4 1/2) ved middagsbordet etter skoleslutt.

— Kom inn, guttene er snart ferdig med å spise, sier hun med stødig stemme.

Mor og ensom sjef for denne familiebedriften nå. Familiens hund, Bonzo, kommer også tuslende.

Stipend i Sæterdals navn

På hylleseksjonen ved siden av salongen, står minneinskripsjonen hun personlig dro og hentet i Australia i september. «In Memory of Rolf Saeterdal» leser vi i gullskrift på den blå plaketten. Det er University of Southern Queensland and the City of Toowoomba som har opprettet et eget stipend i Sæterdals navn. Olympiatoppens ansvarlige for utholdenhetsidrett, satte spor etter seg overalt. I minneord ble han husket som en av de fremste i verden på sitt felt. Ni måneder etter sin død, ble han hyllet med Hedersprisen under Årets Idrettsgalla på Hamar. Samt en hederspris fra selveste IOC.

Mona sto der og skinte i lyseblå kjole. Tok imot på vegne av mannen.

— Det var veldig rørende. Spesielt at det var akkurat de utøverne som delte ut prisen - gutter som Rolf hadde nær kontakt med.

Ole Einar Bjørndalen og Olaf Tufte ringer ofte til Mona og guttene.

— Ole Einar vet ikke hva godt han skal gjøre. Nå får vi låne hytten hans på Beitostølen i vinterferien.

Bjørndalen var med Sæterdal i Bergen den fatale aprildagen. De to skulle holde foredrag for Brann.

Fortalte sønnene alt

Sæterdals livsledsager gjennom femten år, snakker om livet etter at mannen døde. Om hvordan hun og guttene har taklet det at pappaen deres plutselig var borte.

Hun spoler tiden tilbake til den sorte dagen i april. Guttene var nettopp kommet hjem fra skolen. Alle satt sammen ved middagsbordet da telefonen ringte.

— Det var en lege fra Haukeland sykehus. De sa at Rolf var alvorlig syk. Jeg måtte komme med en gang.

Noe som ikke var så lett. Det er et stykke fra Tranby til Bergen. Hun la på røret, så ringte det igjen.

— De fortalte at de hadde avsluttet gjenopplivningen.

— Jeg brukte bevisst ikke ordet død selv. Jeg måtte beskytte meg selv, forteller hun.

Det var en innlært mekanisme som slo inn. Mona er sykepleier av yrke, og vet en del om krisehåndtering. Denne gangen var det hennes egen families krise hun skulle takle.

— Jeg har ikke ord for hvor tøft det var. Da jeg satte meg ved bordet med guttene igjen, var jeg helt bevisst på at dette skulle vi snakke ut om. Jeg fortalte dem at pappa var borte. Gjentok hva legen hadde sagt.

Åpenhet som våpen

Sæterdal snakker åpent om hvordan hun tar vare på barna i sorgprosessen. Om hvordan hun hver dag har en stille stund med dem. I den sjokkartete tiden etterpå, la hun vekt på hver dag fortelle dem om praktiske ting i forhold til dødsfallet. Å gjøre ting med sønnene, som de pleide å gjøre med pappa, har også vært del av sorgarbeidet.

— Jeg har selvsagt mine stunder. Det blir når barna har lagt seg om kvelden. Også overfor omverdenen har hun lagt vekt på åpenhet. Det har vært godt å snakke ut om ting.

— Det å sette ord på sorgen, er et bevisst valg. Dessuten - ikke å stoppe hverdagen, men få den til å gå så normalt som mulig.

Eldstemann Henrik sitter i stolen til høyre og hører intervjuet. Han er vant med at mamma forteller venner, familie og kjente historien om pappa. Rolf Sæterdal trente fotballaget til Henrik. Det unge talentet prøver å komme med på førstelaget til Tranby.

— Noe av det vondeste er akkurat det at Rolf ikke får følge opp sønnenes utvikling. Det gledet han seg så veldig til.

Rolf Sæterdal var ikke flink til å si nei til ekstraoppgaver på jobben. Han var stadig på reise. På farten verden rundt i et vanvittig tempo.

— Optimalt. Det var yndlingsordet hans. Alt skulle være optimalt. Han krevde mye av andre, men mest av seg selv. Men da han var hjemme, var han hje m me. Fullstendig til stede.

Det betydde for eksempel å leke med barna, og ta dem med på skiturer. Pappa Rolf var pinnekjøttkoker i julen, og hadde fast jobb som den som leste opp navnene på julegavene.

I stille stunder må mamma trøste sønner som gråter og vil snakke om pappa. De visste fra før hvordan det var å miste en nær. Rolf ligger begravd sammen med guttenes søster Heidi, som døde like etter fødselen for elleve år siden. De fem går dit hver uke. Guttene tar gjerne venner med seg for å vise hvor de to ligger.

— De har sine tanker. For seg selv forklarer de det med at nå er Rolf og Heidi en familie.

Ingenting fra Haukeland

Siden telefonen 10. april, har firebarnsmoren ikke hørt noe fra Haukeland sykehus.

— Ikke en telefon om hvordan vi har det. Riktignok har de sendt brev hvor de fastslår at de skal gjennomgå rutinene sine.

Saken er oversendt Norsk Pasientskadeerstatning. Fremdeles er Mona Sæterdal bitter. Hun har sine innvendinger mot måten ting ble løst på i Bergen. Og mot måten mannen ble fraktet over fjellet etter sin død.

— Det var forferdelig vondt og uverdig at Rolf ble sendt hjem i en container. Det har satt dype spor. Det handler om respekt for den døde og de etterlatte. Jeg måtte ut på en jernbanestasjon ved Oslo og hente ham ut fra en container , gjentar hun.

STERK KVINNE: Mona Sæterdal er alene igjen med fire gutter etter at ektemannen og Olympiatoppen-kapasiteten Rolf Sæterdal døde 10. april i fjor. <p/>FOTO: DIGITALSPORT