HALLGEIR OFTEDAL

Førstestatsadvokat Dahl: — Når Jan Helge Andersens handlinger skal vurderes må de settes opp mot jussen. Spørsmålene sentralt i den rettslige vurderingen er om Andersen medvirket til de to voldtektene som Viggo Kristiansen utførte? Medvirket Andersen til det første overlagte drapet på den eldste av jentene? Handlet han med forsett og utførte han sin handling med overlegg? Det tredje sentrale spørsmålet er om han utførte drapet på den yngste jenten med forsett og med overlegg. Forelå det en nødssituasjon for ham som eventuelt skal innvirke på skyldspørsmålet ?

Fikk "faenskapsblikket" - Da Andersen og Kristiansen møtte jentene på stien i Baneheia, hadde de allerede sett jentene bade i Stampa. Viggo Kristiansen lurte jentene opp i skogen ved å fortelle kattehistorien. Andersen lurte på hva Viggo Kristiansen ville. Han spurte Viggo hva han skulle, og fikk til svar "faenskapsblikket". Andersen sier at han ikke tenkte og var i sin egen verden. Det sentrale spørsmålet er hva som skjedde oppe i hodet til Andersen. Min påstand er at Jan Helge Andersen allerede da skjønte at disse jentene skulle misbrukes av Viggo Kristiansen.

Hvordan kan jeg si det?

For det første forsto Andersen så inderlig vel hva kattehistorien var. Den var et påskudd for å få jentene med seg. Tanken om to småjenter sammen med Viggo oppe i skogen gjorde at Jan Helge Andersen tenkte. Hvorfor tenkte han på misbruk?

Øyenvitne - For det første fordi han noen år tidligere hadde vært øyenvitne til at Viggo misbrukte en småjente. Når Jan Helge Andersen sier at han var i sin egen verden, hadde han naturligvis tankevirksomhet. Selv om Viggo hadde godt lag med barn, så var det ikke lek det var snakk om da han skulle ha jentene med opp i skogen. Andersen tar allerede et standpunkt ved å bli med Viggo Kristiansen og jentene opp i skogen. Han kunne gått hjem. Han kunne sagt til Viggo at nå går vi slik at jentene kunne gå hjem i stedet for å se på kattungene. Andersen lot det skje, og ble med inn i skogen. På vei opp fra stien sier Andersen at tankene begynte å flyte, og han lurte på hva Viggo ville. Det er en fortsettelse av tankene hans da han hørte kattehistorien. Fra dette øyeblikk var jentenes skjebne beseglet. De var sjanseløse så lenge Viggo Kristiansen hadde tatt de med. Andersen påtok seg fra dette tidspunkt et ansvar fordi han bidro til at jentene kom i en farlig situasjon.

— På vei opp i skogen tisset Jan Helge Andersen. Han kunne snudd der og da. Han gjorde det motsatte. Han skyndte seg for å ta igjen de andre. Det forteller også noe om at han har et ønske om å se hva som skal skje. Andersen kunne ha snudd, men skyndte seg etter den andre.

- Ser kniven Andersen stopper opp og ser at Viggo Kristiansen har en kniv på ryggen. Til politiet sier han at nå skjønte han det var alvor, og at noen kom til å bli skadet. Det forteller at han nå innser at kniven kan bli brukt, ikke bare til å true med men også til å skade andre med. Å starte en prosess for Andersen som innebærer forsett og seinere overlegg. Så beordrer Viggo Kristiansen jentene til delvis å kle av seg, og sier til jentene at dersom de ikke gjør det blir de drept. Her kommer for første gang ordet drepe inn i bildet. Fra dette tidspunkt mener jeg at Andersen er medskyldig i voldtektene som seinere skjer. Han legger grunnlaget for det juridiske forsett.

Det er helt åpenbart at Viggo Kristiansen også skjønte at det var av betydning av at Jan Helge Andersen var med, siden det var to jenter inne i bildet.

Andersen måtte forstå at det var noe seksuelt som skulle skje når de ble beordret til å kle av seg. Han kunne bidratt til å stoppe det hele. Tiltalte valgte å bli på stedet.

Hvorfor ble han redd? - Den eldste "blir plassert" og den andre blir bedt om å kle av seg. Da sier Andersen at han ble redd? Hvorfor ble han redd? Hittil er det bare faenskapsblikket til Viggo Kristiansen som kan ha gitt ham frykt. Ikke på et tidspunkt har han blitt truet av Kristiansen. Andersen gjemmer seg bak kaoset i hodet. Han skjønner etter hvert hva dette er for noe. Redselen forstår jeg ikke noe av.

Dersom Andersen hadde en redsel og sitt eget ve og vel var det desto større grunn til å frykte hva som ville skje med jentene.

En av de viktigste uttalelsene fra Andersen både til politiet og i retten var at han var inne på tanken om at det hele kunne opp med drap. Han sier også at det var en ubehagelig tanke, en tanke han bevisst holdt unna. Poenget er at Andersen har tenkt tanken. Det er avgjørende for forsettet og overlegget hva Andersen selv tenke i sitt eget hode.