Han fraråder på det sterkeste Norge om å delta i internasjonale operasjoner i Irak. I dag uttalte utenriksminister Børge Brende til VG at Norge vurderer å bidra militært i krigen mot IS i Irak og Syria. Nå melder også NTB at over 20 land har lovet all nødvendig støtte til denne kampen på en Irak-konferanse i Irak.

Blant norske militære fagfolk er det derimot ikke alle som er like begeistret for krigen.

— Min mening er at denne krigføringen vil gjøre vondt verre. Dette er en håpløs måte å løse konflikten på. Jeg tror disse angrepene vil virke radikaliserende på de ulike gruppene som opererer i området, sier Tormod Heier.

Han er forsker ved Forsvarets stabsskole/høgskole, vært sjef for Avdeling for internasjonal virksomhet (NODEFIC) og har tjeneste fra blant annet NATOs engasjement i Afghanistan, Brigade Nord, Etterretningstjenesten og Forsvarsdepartementet. I tillegg har han en doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.

Liten tro på irakisk hær

Heier peker på at IS tidvis opererer svært desentralisert og ofte skjuler seg i sivilbefolkningen. Det gjør dem til en svært vanskelig motstander å krige mot.

— Fordi de gjemmer seg i befolkningen, er en stor risiko for at en slik krig vil føre til utilsiktet skade på sivilbefolkningen. Det vil kunne provosere andre sunnimuslimer, som igjen kan bli rekruttert for å hjelpe til i krigsområdet eller for å gjennomføre terrorangrep i hjemlandet sitt.

- Så dette øker terrorfaren i Norge?

— Ja, og ved å gå til krig mot slike motstandere blir det også vanskeligere å finne moderate elementer som vesten kan fremforhandle politiske løsninger med, sier Heier.

- Øker det ikke legitimiteten i befolkningen at også den irakiske hæren bidrar?

— Denne hæren er en papirtiger. Den består stor sett av styrker som ikke har naturlig tilhørighet i de områdene de settes inn. De irakiske styrkene er ikke villig til å ofre livene sine utenfor sin egne stamme- og klanområder. Den irakiske hæren er altfor splittet innvendig til å fungere i krig; samhold og lojalitet ligger ikke i avdelingene og i kjærlighet til landet, men i eget kjerneområde lenger sør i landet.

Frykter radikaliserte krefter

Oberstløytnant Tormod Heier mener fremveksten av ISIL er et av flere eksempler på hvor mislykket den amerikanske strategien i Irak har vært. At det internasjonale samfunn nå vurderer nye militære aksjoner i landet synes han er urovekkende.

— Det er ikke noe særlig refleksjon rundt de strategiske valgene som blir tatt av de allierte. Heller ikke vi i Norge har tradisjon for å tenke strategisk. Det har trolig sammenheng med at vi bidrar på et så lavt nivå med militære styrker som ikke påvirker krigens utfall. Og det har også noe å gjøre med vår allianseavhengighet til USA. Da blir det vel så viktig «å vise flagget» som en trofast alliert, snarere enn å forsøke å påvirke krigens gang.

- Hva tenker du om at et samlet politisk miljø ser ut til å stille seg bak utenriksminister Børge Brende i denne saken?

— Jeg synes det er synd . Det er en stor mangel på selvkritikk i norske og vestlige medier. Jeg tror det mest sunne for Norge er at en har korrektiv i debatten som kan se saken med andre øyne. I Norge og vesten for øvrig er vi altfor opptatt av militærmaktens fortreffelighet og raske militære løsninger. Vi kunne trengt flere kritiske røster fra venstresiden i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som kunne balansert den optimistiske troen på nye operasjoner.

— Her er det nå skapt et maktvakuum, som igjen har ført til en de facto borgerkrig. Maktvakuumet i Libya er i dag fylt av lokale militser som er i ferd med å rive landet fra hverandre.

— Det er det samme vi ser med ISIL. USA gikk inn i 2003 for å ta ut al-Qaida. Ti år senere står de overfor en motstander som er mange ganger verre. Dette viser bare hvor kortsiktig den militære maktbruken er, og hvor vanskelig det er for vestlige politikerne å omsette de militære operasjonene til en form for politisk uttelling som gir befolkningen mer sikkerhet. Afghanistan, Irak og Libya er alle eksempler på det.

Vil samtale med ISIL

- ISIL halshogger vestlige fanger og dreper kristne og yezidier. Kan vi sitte rolig og se på dette?

— Det er naturligvis et dilemma som verdenssamfunnet står overfor når man først har gått inn og omgjort Irak til et maktvakuum. Vesten har i stadig større grad utover på 1990- og 2000-tallet blitt mer opptatt av verdier som demokrati og menneskerettigheter, og med sosiale medier som pådriver er det vanskelig å sitte med hendene i fanget når militser begår groteske overgrep. Men militærmakt er likevel en kortsiktig løsning. Den beste løsningen er å få ISIL til å fremstå som en samlet politisk enhet som en kan starte politisk dialog med.

- Det høres utenkelig ut?

— I alle former for krisehåndtering gjelder det å balansere mellom gulrot og pisk. I vesten er vi for flinke til å bruke det siste. Dermed skapes det ofte et maktvakuum fordi statene som angripes «bombes tilbake til steinalderen». I slike situasjoner dukker det opp et utall av uregjerlige klan- og stammebaserte militser. Disse motstanderne er det enda vanskeligere å fremforhandle fredelige løsninger med. De som til syvende og sist får lide er de svakeste gruppene i området - sivilbefolkningen.

- Hadde det vært bedre å støtte Assad-regimet i Syria?

— Assad står for det mest stabiliserende og sekulære regimet. Men fordi han brukte masseødeleggelsesvåpen så gjorde han seg uspiselig for vesten.

VONDT VERRE: Forsker ved Forsvarets stabsskole og oberstløytnant Tormod Heier mener krigføringen i Irak vil gjøre vondt verre.
Pressefoto