• Å deponere miljøgifter i Store Lungegårdsvannet strider mot all fornuft. Dessuten er det stor risiko forbundet med denne type operasjoner, mener direktør Per Johannessen ved Seksjon for anvendt miljøforskning på Universitetet i Bergen.

Han har i en årrekke arbeidet med forurensning i havnebassenget i Bergen. For 20 år siden foreslo han samme løsningen som Fylkesmannen nå skisserer som et alternativ. Men han mener forslaget er utgått på dato. Johannessen mener det verken er realistisk eller ønskelig å pumpe PCB og andre miljøgifter ned i bunnen av vannet og deretter dekke til med duk og småstein.

— Opinionen vil aldri godta at all giften blir kjørt inn i Store Lungegårdsvann og deponert der. Det er jo også brukt store ressurser på å forbedre miljøtilstanden der. Prosessen er også så risikofylt at den bør unngås, sier han.

— På hvilken måte er det risikabelt?

— For det første virvles PCB svært lett opp fra bunnslammet når det graves i det. Stoffet sprer seg som omtrent som løv i høstvind. Transport av forurensete sedimenter til Store Lungegårdsvannet kan lett føre til at PCB havner på avveie. Dessuten er det stor fare for at duker og annet tildekkingsmaterialer revner etter en tid og at giften på den måten sprer seg til nye områder, sier Johannessen.

Han mener deponering av de forurensete massene på sjøbunnen ikke er noen varig løsning.

— Det er å overlate problemene til fremtidige generasjoner. For kreative sjeler i industri-Norge bør det være en utfordring å utvikle rensemetoder som gjør det mulig å skille ut PCB fra forurensete masser. Deretter kan PCB brytes ned ved høye temperaturer. Å stue det vekk på sjøbunnen er altfor risikabelt, mener direktør Per Johannessen.