— I ÅR VIL ANTALL adopsjoner fra utlandet bli det laveste siden syttitallet, sier Øystein Gudim i Adopsjonsforum.

Lederen for den største av landets tre adopsjonsforeninger kan fortelle at antall adopsjoner fra utlandet til Norge er blitt halvert på få år. I 2002 ble det satt rekord med 747 adopsjoner, i år ender man antagelig et sted rundt 300.

Årsakene er flere, men konsekvensen er enkel: Norske par som ønsker å adoptere må vente stadig lenger før drømmen blir virkelighet.


Venter du på å adoptere? Da ønsker bt.no å komme i kontakt med deg. Send oss en e-post eller ring 02211.

— Våren 2005 sa vi at gjennomsnittstiden var to år. I dag sier vi at snittet er på tre år, men mange må holde på i fire år og noen enda lenger, sier Gudim.

PÅ VERDENSBASIS har antall adopsjoner sunket cirka ti prosent i senere år og ligger nå i underkant av 40.000, ifølge Gudim. På grunn av økonomisk fremgang har mange land mindre behov for å adoptere bort barn.

Astri Ødegård, teamkoordinator i Verdens Barn, peker ut Sør-Korea, landet som har sendt flest barn til Norge.

— På åtti- og nittitallet og helt frem til begynnelsen av 2000, kom det mer enn 100 barn i året fra Korea, og nå er vi nede på 50-60 barn derfra per år. Enslige mødre får nå mer støtte enn de tidligere fikk, slik at flere får mulighet til å beholde barna sine, sier Ødegård.

SELV OM DET ER FÆRRE barn å adoptere, dukker det opp stadig flere søkere fra stadig flere land. Spania, for eksempel: For femten år siden figurerte landet knapt på adopsjonsstatistikken, nå er det nummer to etter USA.

— Det må ha skjedd noe med holdningen i Spania. Før var adopsjon et fenomen knyttet til Nord-Europa og USA. I dag er Spania, Italia og Frankrike blant de fem landene med høyest adopsjonstall., sier Gudim.

— Det har nok med endringer i befolkningsutviklingen å gjøre. Italia er vel landet med den laveste fødselsraten.

HVORDAN påvirkes så adopsjonsarbeidet av denne utviklingen?

— Etter god internasjonal skikk og bruk skal man ikke konkurrere på adopsjon, men i praksis skjer det, sier Gudim.

— Den som kan fremme sin sak best, kommer ofte best ut av det. En del adopsjonsforeninger er nok slepphendte med penger. De gir penger til barnehjem, for eksempel, sier han.

— Og det er jo ikke noe galt i det, men la meg ta et eksempel: For noen år siden var jeg i Colombia, hos et barnehjem vi har hentet barn fra tidligere. Der snakket de bare om hvor sjenerøse amerikanerne var, mellom linjene sa de altså at det samme ikke gjaldt oss. I Norge er det nemlig strenge regler for hva vi kan bruke penger på.

GUDIM UNDERSTREKER at Adopsjonsforum kun samarbeider med seriøse, statlige barnehjem i Colombia. I stedet for penger bruker man velferdssamfunnet som argument for å få tildelt adoptivbarn.

— Den norske samfunnsmodellen gjør inntrykk på mange. Barna får det bra i Norge, sier han.

Norske myndigheter og foreninger følger et så strengt regelverk at pengegaver uansett ikke er aktuelt.

— Da beveger vi oss inn på kjøp og salg av barn, og det vil vi ikke.

EN ANNEN GRUNN til at ventetiden øker, er det som har skjedd i Kina.

— Kina dukket opp som adopsjonsland nesten fra den ene dagen til den andre i 1991, sier Astri Ødegård.

Siden den gang har over 2500 barn fra Kina kommet til Norge. På det meste kom rundt 300 i året. Nå har tallet sunket ned mot det halve.

— Kina var veldig liberale og godtok søkere andre ikke ville ha. Nesten alle fikk innvilget adopsjon der. Dermed fikk de snart altfor mange søkere. De har ligget på 10-12.000 adopsjoner i året, men fikk 40.000 søkere. Så nå må de få unna køen, sier Øystein Gudim.

For å motvirke kø innførte Kina nye regler i fjor. Søkere over 50 aksepteres ikke lenger, og det stilles strengere krav til helse, utdanning og stabile forhold.

— En rekke søkere i Norge kan ikke lenger få adoptere barn fra Kina, sier Morten Stephansen, leder av adopsjonsseksjonen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

— Disse passer gjerne ikke inn i andre lands krav, heller.

MED STRENGERE KRAV og lenger ventetid, synker nå også tallet på søkere. Noen må slå fra seg adopsjon, andre vet at de vil havne sist i køen.

— Noen få enslige får adoptere hvert år, men det er færre enn før, sier Gudim.

Foreløpig tillater ingen av Norges samarbeidsland adopsjon til likekjønnede par.

For de aller fleste er det imidlertid den lange ventetiden som avskrekker. Særlig tallet på annengangssøkere har falt sterkt. Også flere barnløse par vurderer andre muligheter, ifølge Gudim.

Astri Ødegård i Verdens Barn understreker likevel at de som ønsker å adoptere ikke må gi opp.

— En dag skjer det noe, det er vi helt sikre på. Jeg har jobbet med adopsjon i 20 år, og alle som ikke trekker seg underveis, får barn.