Selv forsøkte jeg å hente ham inn på en strekning over tre kvartaler forleden. Det gikk ikke, han gikk for fort. Først da han måtte legitimere seg ved en sideinngang til Stortinget senket han farten.

Han skulle inn på biblioteket for å kopiere en artikkel fra et amerikansk tidsskrift.

— Se nu her, sa han til den unge journalisten på knapt 54 år. Se hva amerikanerne får seg til å tro i sin politikk i Midtøsten. Her kommer de trekkende med profetier fra Det gamle testamente om Israels folk.

— Det er jo helt forferdelig, i vår opplyste tid, sier Kåre Willoch, og legger Forbes på kopimaskinen. Kopien stikker han i mappen, og takker for i dag.

Retthaversk

Treffer han kjente, og det gjør han stadig, løfter han på hatten og hilser. Vår gamle statsminister er en gentleman, høflig, korrekt og fortsatt retthaversk.

Det begynte tidlig.

Da kommandant Gunnar Willoch overga Kvarven festning til tyskerne, fikk han kritikk. Særlig i ettertid ble han kritisert for at Bergens viktigste forsvarsverk ga seg nesten uten kamp.

Men obersten fikk støtte fra sin unge nevø, Kåre, som var 11 år 9. april 1940.

— Hans villfarelse var dessverre ikke enestående, sa Kåre om den profilerte Venstre-politikeren som hadde kritisert han onkel.

Det samme har han sagt om mange andre siden, i politikk og samfunnsliv.

Man kritiserer ikke en Willoch, særlig ikke en Kåre.

Da han skulle skrive sine memoarer, var han så ivrig på å få gitt sin versjon av statsministertiden (1981-86) at han utga det bindet før bindet om norsk politikk på 60 og 70-tallet.

Han var redd noen skulle komme ham i forkjøpet.

Sine egne

Dagen etter vårt møte i Stortingsbiblioteket løp vi etter Kåre Willoch i en annen retning. Da skulle han til Hotel Bristol. Hyggepianisten tråkket til med en lettbent menuett da ha så den fotrappe Willoch arrivere. Perlemorsdamer med napoleonskake nikket henrykt i det deres gamle helt passerte. Nå var han på vei til sine egne: Samfunnsøkonomene, som før kalte seg sosialøkonomer, var 100 år. Her benket de seg de fleste som har ment og visst noe om norsk økonomi siden Nicolay Rygg herjet som verst på 1920-tallet.

Til fingermat og ditto drikke kåserte Kåre om dagens økonomi, og de såkalte «nykonservative» som regjerer, særlig i USA.

— De er da verken nye eller konservative, sa han, og ga den grådige siden ved kapitalismen det glatte lag.

Kritisk

Til å være Høyre-mann er Willoch krass mot sine egne allierte.

Denne sommeren har han pendlet med tog til Hamar, for å gå på kafé med sin gamle motstander og yrkesbror Odvar Nordli. Resultatet er blitt en bok der de to gamle filosoferer, ikke så mye om fortiden, men om nåtid og fremtid.

Om USAs krig mot terror, sier Willoch:

— Er det mer moralsk å drepe sivile fra et helikopter eller en panservogn enn det er med en selvmordsbombe?

— Hvorfor var du ikke like kritisk mot USA da du møtte president Ronald Reagan i din statsministertid?

— Det var ikke tid til det. Dessuten var russerne ennu meget farlige.

Siste ord

Mens andre 80-åringer holder sine meninger for seg selv, eller sine nærmeste pårørende, holder Kåre Willoch på som alltid før. Han er ikke vond å be til en debatt i det offentlige rom, nær sagt uansett hva temaet er.

Når de unge tar heisen opp til radio- og TV-studio, tar Kåre trappen. Slik han gjorde i sine fem år som statsminister. Da gikk han de 15 etasjene opp til kontoret, og kom ofte før resten av kollegiet.

Den skal stå tidlig opp som skal følge Kåre Willoch i ord og gjerning. Imidlertid tar han også tidlig kveld.

Det er, meg bekjent, bare kong Olav som har klart å sette Kåre Willoch fast - for 45 år siden.

Willoch var handelsminister i John Lyngs kortlevde regjering høsten 1963.

Den unge ministeren (35) møtte uforberedt til statsråd på Slottet, da majesteten ville vite mer om en sak som var oppe.

Da ble Kåre Willoch taus, for en gangs skyld.

Trolig ble han dessuten en smule rød, også det for en gangs skyld.

Siden har det meste gått godt, i ulike nyanser av blått.

Noe på hjertet? Skriv en hilsen til jubilanten nedenfor.