Tallet kommer frem i en fersk rapport som Utlendingsdirektoratet (UDI) har fått utarbeidet.

Personer som blir fratatt flyktningstatusen, mister retten til oppholdstillatelse i Norge. Men er det fare for at de blir drept eller forfulgt i hjemlandet, kan ikke norske myndigheter returnere dem.

Dermed får de bo og arbeide i Norge. Ingen av de 59 har måttet møte i en norsk rettssal for å svare for sine handlinger.

— Vi ønsker i utgangspunktet ikke at disse personene skal være her. Men faren ved retur kan vedvare i årevis og derfor tar det ofte lang å returnere dem, sier statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justis- og beredskapsdepartementet.

UDI kan ikke gå ut med tall på hvor mange som er returnert på grunn av identifisering, men erkjenner at det er få.

Drap, tortur og terror

Ifølge rapporten er personene mistenkt for følgende:

  • Medvirkning til tortur.
  • Deltakelse i drap og ulovlig frihetsberøvelse.
  • Deltakelse i krigsforbrytelser.
  • Medvirkning til terrorbombing. De som fortsatt oppholder seg i Norge, må melde seg for politiet hver sjette måned, for at saken skal bli vurdert på ny. Kan de fortsatt ikke returneres, får de fornyet oppholdet med ytterligere seks måneder. De har da rett til å jobbe.

— Hvis ikke måtte de ha blitt henvist til mottak på offentlig bekostning, noe som ikke er gunstig, sier Lønseth.

Mistenkt, ikke dømt

I rapporten beskrives det hvordan en tidligere privat sikkerhetsvakt skal ha vært med på å holde til fange og drepe en person i Irak. Et annet vedtak handler om en fengselsvakt som skal ha utført tortur i fengselet. I en tredje sak skal statsløse palestinere ha skutt raketter mot Israel og mot væpnet personell.

Terje Einarsen, professor og ekspert i flyktningrett ved Universitetet i Bergen, sier det er opprettet svært få eller ingen straffesaker mot personer som er blitt fratatt flyktningstatusen - til tross for de alvorlige anklagene.

— Politiet kan nok tenke at bevisene i en eksklusjonssak ikke vil holde i en straffesak, og må vurdere hvorvidt de vil bruke ressurser på dette. I en straffesak skal det bevises utover enhver rimelig tvil at vedkommende har begått handlingen, mens i en eksklusjonssak er kravet «alvorlig grunn til å tro». Disse personene er mistenkt, men ikke dømt for straffbare handlinger, forklarer Einarsen.

Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet bekrefter at de ikke har ført noen av eksklusjonssakene for retten.

Tone Lill Solstad, fungerendeseksjonsleder for Særskilte internasjonale forbrytelser i Kripos forteller atde etterforsker eksklusjonssakene selv om de ikke havner i retten.

— Vi registrererog behandler allesaker som oversendes fra UDI. Dette er kompliserte saker hvor en rekkekriterier må være oppfylt før man eventuelt går videre med en etterforskning.Bevisene befinner seg ofte i utlandet, hendelsene ligger oftelangttilbake i tid og det forekommer også falske forklaringer. Detstarte enetterforskning krever store ressurser,og det behandles langt flere sakerenn det som iretteføres, sier hun.

- Ikke farlige i Norge

Statssekretær Lønseth stoler på at politiet gjør en god jobb med å vurdere om de skal gå videre med sakene.

— Det er naturlig at det blir atskillig færre straffesaker enn hva det blir eksklusjonssaker, nettopp fordi kravene til beviser er forskjellige, sier Pål Lønseth.

- Kan ikke disse menneskene utgjøre en trussel?

— Mistanken er ofte knyttet til en gitt kontekst i et fremmed land, og det er ikke grunnlag for å si at de utgjør en fare i Norge. Vi kan likevel ikke være sikre, og derfor har vi rutiner hvor UDI kan melde videre til Kripos når de ser faremomenter, og de vurderer hvorvidt de skal reise tiltale, sier Lønseth.

Ifølge professor Einarsen kan personer som har begått krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten før 2008, ikke tiltales for dette.

— Bestemmelser om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelsene kom først inn i straffeloven i 2008, og kan derfor ikke, ifølge Høyesterett, anvendes på handlinger som er begått før den tid. Flere av dem som mistenkes for å stå bak denne typen kriminalitet, kan ha gjort dette for lang tid tilbake, sier han.

Internasjonalt tror han at disse personene ikke er sentrale nok til at sakene kommer opp for en internasjonal domstol.

— Dette er småfisk, gjerne personer som har hatt litt mindre roller. Jeg tror ikke de er interessante nok til å bli utlevert til en internasjonal domstol.

Frykter mørketall

I UDI-rapporten kommer det frem 19 forslag til bedring av praksisen. Flere av disse dreier seg om å avsløre flere gjennom mer ressurser og økt kompetanse i UDI. Lønseth tror ikke at Norge klarer å avdekke alle.

— Jeg er redd for at det er mørketall her. Det er sikkert noen som ikke forteller hva de har vært med på, og det er nok flere som kunne vært ekskludert enn de som faktisk blir det, sier han.

UiB-professor Terje Einarsen tror at økte ressurser kan avdekke flere eksklusjonssaker.

— Dette er viktig arbeid. For det første handler det om rettferdighet: de som har begått en slik handling, skal ikke anerkjennes som flyktninger. For det andre er det viktig at vi vet hvem disse personene er. Ved at de må melde seg hver sjette måned, så vet de jo at de blir holdt øye med, og man har bedre kontroll, sier Einarsen.

grafikk.jpg