• Nei, nei, nei. Uaktuelt. Shaukat Ali (62) veiver med armene og rister bestemt på hodet. Å avslutte tilværelsen på norsk aldershjem kommer ikke på tale.

Ikke misforstå. 62-åringen har bodd i Bergen siden 1971, og er glad i nordmenn. Men nå lengter han hjem For hver dag som går, blir lengselen sterkere.

— Det er pakistaner jeg er. Jeg blir aldri norsk. Hjemme har vi et hus som står og venter. Kanskje flytter jeg og konen tilbake når jeg blir pensjonist. Det er i hvert fall drømmen.

— Er det viktig for deg å bli begravet i pakistansk jord?

Ali knegger henrykt

— Niks. Akkurat det spiller ingen rolle. Er du finito, så er du finito.

62-åringen er for tiden gressenkemann på ubestemt tid. Konen har reist tilbake til Pakistan. Tanken på piskende bergensregn, kjøleskapstemperaturer og gufne høstkvelder var ikke til å holde ut.

— Hun sliter med helsen. Klimaet i Pakistan gjør henne godt. Men det er vondt å være borte fra barna så lenge. Jeg vet ikke når hun kommer hjem. Kanskje om en måned. Kanskje blir hun over vinteren.

Det er lørdagskveld, og hjemme hos familien Shaukat rister det i veggene. Tre generasjoner er samlet på få kvadrat i Solheimsviken.

Eldstedatteren Rukshana, hennes mann Sajjad og deres tre barn er imidlertid bare på besøk. Svigersønn Sajjad sukker. Han kunne tenkt seg at besøket var av mer varig karakter.

— Vi måtte flytte for oss selv for noen måneder siden, det var rett og slett ikke plass til oss da barn nummer tre kom. Jeg synes det er trist. Det er trygt og godt å bo sammen med hele familien. Det er alltid noen som tar vare på deg.

Alis yngste døtre, Shabana og Nadia, tar derimot imot noen ekstra kvadratmeter med åpne armer.

— Deilig å få sitt eget rom, konstaterer de.

— Blir dere med på flyttelasset om far og mor vender hjem til Pakistan?

— Nei, aldri! Vi kan reise på besøk noen måneder. Men å flytte er uaktuelt. Vi er vant med norske forhold. I Pakistan er ikke ting satt i system slik som her i landet.