— I starten var det et veldig sterkt samhold mellom alle berørte, både etterlatte, overlevende og båtfolket. Men i dag opplever vi ikke det samholdet lenger. Vi er mange som ikke lenger føler oss inkludert, sier Sissel og Stein Ivar Stenberg til NTB.

Datteren Victoria (17) ble skutt og drept ved pumpehuset på Utøya. Tre år senere er savnet og sorgen like intenst hjemme i eneboligen på Årnes i Akershus. I tillegg gjør konfliktene som har eskalert mellom grupper av de berørte dagene ekstra tunge, forteller de.

— Vi får ikke den freden vi trenger for å gå inn i sorgen, fastslår ekteparet.

Meldt seg ut

Det er spørsmålet om Utøya skal gjenreises eller ikke, som har skapt størst splid og flest vanskelige følelser. Mange etterlatte opplever AUFs planer om fremtidige leirer på et gjenoppbygget og fornyet Utøya som svært krenkende. Den opprivende krangelen om det vedtatte nasjonale minnestedet ved Sørbråten har ført til ytterligere polarisering denne våren.

Det siste året har rundt ti etterlatte-familier meldt seg ut av Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene i protest mot at støttegruppen har vedtatt å støtte AUFs planer om gjenoppbygging.

På sosiale medier og i nettavisenes kommentarfelter er tonen mellom ulike berørte blitt hardere og mer uforsonlig. Enkelte etterlatte har opplevd å bli utestengt fra diskusjonsforum tilknyttet sitt fylkeslag, og det jobbes i kulissene med å opprette en alternativ støttegruppe for de etterlatte.

— De som ikke støtter en gjenoppbygging av Utøya, føler seg ikke lenger inkludert i støttegruppa, forteller ekteparet. De har selv ikke tatt stilling til spørsmålet, men sier de trenger mer tid.

Kjent fra tidligere

Krisepsykologer er ikke overrasket over splittelsene de nå ser. De har sett det gang etter gang i kjølvannet av store ulykker og katastrofer.

— Etter for eksempel Estonia-ulykken ble det opprettet flere støttegrupper som delvis motarbeidet hverandre, og det er også kjent fra katastrofer at overlevende og etterlatte har stått mot hverandre, forteller psykolog Atle Dyregrov, som har jobbet med en rekke større ulykker og katastrofer i inn- og utland.

— Vi kaller det katastrofens hvetebrødsdager, det altruistiske samholdet man opplever i starten. Etter hvert kommer man tilbake til hverdagen, og da vil forskjellene komme fram, sier krisepsykiater Lars Weisæth. Han har forsket blant annet på reaksjonene etter Alexander Kielland-ulykken, Åsta-ulykken og tsunami-katastrofen i 2004. Begge mener imidlertid at opprettelsen av støttegrupper, som startet i Norge på 1980-tallet etter Alexander Kielland-ulykken, har vært et gode og har ført til en bedre ivaretakelse av dem som er rammet.

Følsomt

Weisæth sier han ikke er overrasket over konfliktene mellom de 22. juli-rammede, og peker på det store antallet berørte i saken.

— Det gjør at vi får hele spekteret av forskjeller i syn, meninger og psykiske reaksjoner. Stressreaksjonen som følger etter slike hendelser, fører også til at man blir mer sliten og tynnslitt og tåler uenighet dårligere, påpeker Weisæth.

Atle Dyregrov peker på at katastrofer utløser sterke emosjonelle reaksjoner og krefter, som kan resultere i sterke utfall mot andre.

Han sier minnesmerker og monumenter synes å gi grobunn for spesielt sterke følelser.

— De aktiverer sterke følelser, og da er det ikke rart at utforming eller forandring av slike steder utgjør spesielt sensitive situasjoner og avgjørelser, sier han.

- Roper høyt

— Jeg opplever det som slitsomt og kjempevanskelig å oppleve splittelse, og ordbruken er hard, sier leder av nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene, Trond Henry Blattmann, til NTB.

Han sier støtten til AUFs planer er basert på at et stort flertall blant støttegruppas 1.400 medlemmer ønsker det, og at det er et flertall for dette også blant de etterlatte.

— Det er få personer som er mot planene, men de har til gjengjeld vært tydelige i mediene. 22. juli-terroren preger oss og er vanskelig for oss alle. Det er en stor belastning for alle å måtte forholde seg til opprivende diskusjoner på toppen av alt. Hverdagen er vanskelig nok som den er, sier Blattmann.

Orket ikke delta

Stenberg-familien sier de på sin side ikke var i stand til å delta under diskusjonen om Utøya da temaet ble tatt opp i fylkeslagene høsten 2012, men at de sendte et brev i ettertid.

— Vårt inntrykk er at dette gjelder for flere av de etterlatte. Av seks etterlattefamilier i Akershus er det fire som ønsker å vente med utbygging. Vi tillater oss å stille spørsmål ved det flertallet blant etterlatte som det her vises til, sier Stein Ivar Stenberg.

Ekteparet er triste over utviklingen.

— Vi er mange som sliter og kunne trengt en støttegruppe i ryggen. Isteden bruker vi opp kreftene våre på å krangle internt. Det er veldig leit. Vi mener støttegruppen aldri burde ha tatt stilling til et spørsmål som er så splittende for medlemsmassen som Utøya-spørsmålet er, sier de.