STEINAR HANSSON

Da NRK-monopolet revnet for alvor i 1992, manglet verken dommedagsprofetier eller høystemte forhåpninger. Resultatet er blitt annerledes enn mange spådde. Først og fremst har TV 2 gjort Norge lystigere.

De som tok aller mest feil, var de som åpnet muligheten for en riksdekkende reklamekanal, nemlig politikerne. Saksordføreren bak Stortingets vedtak om å gi konsesjon til en ny tv-stasjon, Leiv Blakstad fra Senterpartiet, argumenterte slik: «Hovudmålsettinga med TV 2 er at denne kanalen skal verte eit norsk alternativ, ei motvekt til den stadig aukanda straumen av utanlandske, kommersielle program.» Flere andre politikere sang den samme melodien. Her var det snakk om satsing for norsk kultur – mot markedskreftene, som Kristelig Folkepartis Gunnar Prestegård uttrykte det!

Denne herlige naivitet taler for seg selv. Selvsagt kunne ikke landets første, store kommersielle tv-kanal bli en kulturkanal. Den måtte programmeres slik at den fikk tilstrekkelig med annonsører, hvilket er umulig uten å skilte med mange seere. Dermed ble også TV 2 hva den måtte bli, en folkekanal, et attraktivt alternativ til NRK, men aldri rik eller kreativ nok til å produsere særlig mye av underholdningen på egen hånd. Man måtte ty til en «stadig aukande strøm» av utenlandske, kommersielle serier.

Om de borgerlige politikerne var blåøyde i sin lengsel etter et seriøst kulturalternativ til NRK, var motstandere, kritikere og kommentatorer til gjengjeld overbevist om at reklame-kanalen ville legge både kulturen og samtalen, folkeopplysningen og samfunnsansvaret i grus, ikke bare i egne sendinger, men gjennom påvirkning av andre medier. Men disse profetiene har ikke holdt stikk. TV 2 er mer enn en underholdningskanal. Det mest profilerte satsingsområdet når det gjelder egen produksjon har vært nyheter og debatt, ikke ren underholdning. Man har villet bli bedre og større enn NRK på stoff fra det norske samfunnet. Med Kåre Valebrokks inntreden ble denne tendensen ytterligere styrket, samtidig som det ekstremt populistiske i samfunnsformidlingene ble dempet ned. Pål Jørgensens Tabloid er kanskje det mest seriøse debattprogrammet som finnes på norske skjermer.

Men fortsatt er TV 2-kanalen som forsøker å se samfunnet nedenfra, i et slags froskeperspektiv, med langt mindre sans for det fugleperspektivet av helhet og kompleksitet som autoritetene liker. Man kan si at en demning brast med TV 2, nemlig elitens oppdemming av understrømmene i folks meningsdannelser.

Dette har påvirket de fleste, også politikere og formidlere i andre medier. Den norske debatten har skiftet brennpunkt. Men dermed er ikke åndslivet lagt i grus, det er bare mediene som er blitt mer demokratisert – på godt og vondt.

Den som best forstod hvor TV 2 kom til å bli sterk, var verken politikerne eller kritikerne, men hovedkonkurrenten. Det første NRK gjorde, var å flytte Dagsrevyen til kl. 19.00 for å hindre nykommeren å komme først med den store kveldssendingen. Siden har de to hatt samme formening om hva som teller i «krigen»: Først og best med nyheter og debatt. Å starte fem minutter før Pål Jørgensen er siste stikk fra NRK. Muligens er dette nesten parodiske trekket noe av det siste som skjer på dette feltet.

Sannsynligvis vil nyhetskampen ikke være det som skiller mellom vinner og taper overfor nye generasjoner. Underholdningen blir trolig viktigere. Og her er ikke TV 2 sterkest – i motsetning til hva man kunne vente etter ti år på lufta.

Det er i NRK den norske underholdningen blomstrer friskest. Påstanden om at vi ikke fikk mangfold, men enfold i eteren da TV 2 kom, holder ikke vann når det gjelder måten NRK har utviklet sine underholdningstilbud. Det mest nyskapende og uventede kommer fra NRK, mens TV 2 allerede er i ferd med å bli forutsigbar og tradisjonell. NRK vinner underholdningspriser og overraskende mange seere med sine moderne satirer, mens TV 2 skaper lite nytt på underholdningsfronten. Det er med andre ord langt fra sikkert at TV 2 blir ungdomskanalen i årene framover. NRK kan fortsatt slå godt fra seg.

Kanskje vi øyner et paradoks ingen så for seg for ti år siden, nemlig at en reklamekanal står i vel så stor fare for å stivne som en statskanal. Man nøler med å røre sine suksesser av redsel for å miste seere og annonseinntekter. NRK taper ikke penger – i hvert fall ikke i første omgang – på å ta mange sjanser, men det kan TV 2 gjøre med øyeblikkelig virkning.

Selv om TV2 ikke har lykkes i å bli landets mest sette kanal – i motsetning til reklamekanalene i våre naboland, fortjener kanalen å gratuleres etter 10 års fartstid. Først og fremst fordi kanalen er blitt et nytt norsk felleseie, noe vi alle forholder oss til, men også fordi den har skapt mye moro. Dessuten har den bidratt til å gjøre NRK spenstigere på noen områder. Og ikke minst: Været er mindre sørgelig i TV 2 enn i NRK.

På ett punkt har også konsesjonsgiverne lykkes i forhold til TV 2. De tvang kanalen til Bergen, og sannelig har Vestlandet kommet på skjermen i langt sterkere farger enn hva tilfellet var i NRKs monopoltid.

TEGNING MARVIN HALLERAKER